Festivalens siste dag er også rik på tilbud.
Snakk om god start på dagen! Bobo Stenson har modenhetens søte begavelse og triller ut godteri fra pianokrakken. Stemningen er nærmest andektig i Energimølla i det trioen med Jon Christensen og Fredrik Ljungkvist inntar scenen. Det er legende-effekten som gir seg til kjenne, men det er nok forventningene om sakral jazz som styrer følelsene. De tre starter da også i det transparente. Som et skjørt legeme med veldig indre kraft, tenker jeg. Jeg blir berørt av det jeg hører. Det er direkte vakkert, og det treffer på denne uforklarlige måten kun musikk er i stand til å gjøre. Jeg smaker på ordet fabelaktig. Trioen beveger seg mellom stillagene fra pianohistorien, med smidige overganger tre akrobater verdig. Jon Christensen som kun trenger to cymbaler for å skape poesi, spiller med fintfølelse.
Blues? Ja! Men ikke av den mørkeblå sorten. Nei, bare som lyst og lett sommerlig vemod. Fredrik Ljungkvist spiller fram noe dypt menneskelig, og de er alle tre levende lytteposter, avgjørende opptatt av hverandre. Snakk om å bruke langt livs erfaring på å skape levende innhold. Det er dette som kalles samspill. Selv om konserten er preget av ballade, får vi kontrastert det i små, kantete brudd og reflektert samhandling. Ungkalven Ljungkvist lar hornet sprekke opp. Det gir vekkesignal til oss alle. Når det settes punktum, ønsker jeg ikke mer. Sånn er det å være helt fornøyd.
Saken fortsetter under bildet.
Bobo Stenson (foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival)
Oslo 14 med Jernberg
Avanthagen starter med et interessant samarbeid. Oslo 14 prøver ut mange kommunikasjonsveier og flere av dem fører helt fram. Vokalensemblet ble etablert av Elin Rosseland i 2014. I dag ledes sangerne av Andreas H. Backer. Og det er sang, og det er tale. Iallfall ligger noen av uttrykkene de benytter, så nært det ordinære språket, at henvendelsene deres kommer innpå. Sofia Jernberg som stiller sammen med Oslo 14 i dag, har denne helt nødvendige utforskertrangen som skal til for å vekke interesse. Jeg har mistet oversikten over alle de konstellasjonene jeg har hørt henne i de siste årene. Her er hun én av 17 stemmer på scenen. Den forslitte metaforen reise får reaktivert noe meningsbærende i møte med denne gjengen. Det første strekket er basert på en ramme, komponert av Jernberg. Neste stykke er ren improvisasjon, og det mest slående er hvordan flere vokaltradisjoner samles. Det låter både dynamisk og friskt.
Saken fortsetter under bildet.
Oslo14 (foto: Magnus Stivi/Kongsberg Jazzfestival)
Trompet på tube
Mazen Kerbaj starter konserten sin med en vedvarende gurglelyd. Med sirkulær pusteteknikk får han musikken til å ta form av en strøm. Han bruker objekter til å påvirke lyden og opptrer med en lekenhet som ville vært et barn verdig. Denne tilnærmingen er det mange musikere som praktiserer. Eugene Chadbourne, Steve Beresford og Billy Jenkins er bare tre av dem. Kerbaj har imidlertid sin måte. Jeg har hørt han før og konstaterer at han har sin egen lavmælt insisterende form. Han har en tube festet til trompeten som han vifter med i rommet. Det er noe for øyet også. Hele formspråket hans er preget av god sammenheng.
Butcher og Sakata
De går sammen om en lengre utblåsning, før de bremser ned og starter plaffingen. De har etter hvert blitt veteraner i faget, men har beholdt evnen til å bevege seg videre. For meg har John Butcher etablert seg som en av de aller mest interessante stemmene på europeisk friland. Akira Sakata har jeg ikke hørt like mye på, men jeg har lært å kjenne han som en sammensatt og vital utøver. I dette settet flytter de seg mellom ren lydproduksjon og melodibygging. Det synger fint i stoffet. Det blir sopran og klarinett i avdeling to. Igjen anvender de et bredt register, og de overrasker med godmodighet. Kommunikasjonen er tett og uanstrengt.
Saken fortsetter under bildet.
Butchet og Sakata (foto: Magnus Stivi/Kongsberg Jazzfestival)
Fjerde dag for Marius
Det er blitt Marius Nesets fjerde dag på festivalen, og prisvinneren fra i fjor skal møte den svenske cellisten Svante Henryson og gitaristen Lionel Loueke fra Benin i et nytt samarbeid. Jeg kommer inn noen minutter etter oppstart, rett på en duett mellom Henryson og Neset. Det låter både vakkert og lovende, men denne konserten blir ikke like helstøpt og gjennomført som det jeg hadde håpet. Når de tre er på banen samtidig, opplever jeg til tider at de nærmest står i veien for hverandre. Det svinger også mindre enn det kunne ha gjort. Jeg tar meg i å ønske en rytmeseksjon! I de de partiene musikken åpnes opp, og de gir hverandre avstand og rom, er det mye som fungerer bedre. De spiller en suite av Henryson, og der finner jeg noe å glede meg over. Lionel Loueke faller mellom flere gitarstoler i mine ører. Han har litt av David Torn i seg og en smule fra Bill Frisell. Trioen spiller seg etter hvert varme og gir oss et lettfattelig stoff, rikt på aroma. Neset forteller at han for to timer siden ikke visste hva dette kom til å bli, og at det nå er noe helt annet. Er det dette som kalles improvisasjon? Den intime scenen som er bygd inne i kinoen for anledningen, fungerer utmerket. Det er tydelig at brorparten av publikum liker dette stoffet bedre enn meg.
Fusionforkjempere
Så har jeg valgt å sjekke ut Mike Stern/Randy Brecker Band. Det blir et slags møte med seg selv i døra, og en konstatering av at lite har skjedd på førti år. Fusionmusikken er seg selv lik, men Mike Stern har ikke blitt noen dårligere gitarist med årene. Det er fascinerende å høre han fra scenen igjen. Han er dessuten sjangerens mest smilende og utadvendte og jobber for å få med seg salen. Det er lenge siden Miles valgte han, visstnok for å få noe Hendrix-tradisjon inn i bandet sitt. I dag stiller Stern med elegant lyd og gir oss både finesse og finurlighet. Kveldens musikk handler mye om ferdigheter, og det er noe trommeslager Dennis Chambers er proppfull av. Trompetist Randy Brecker er best når han lar trompeten være trompet, uten å manipulere blåselyden i retning av synth. Han virker noe mindre sulten enn Stern. Jeg skal ikke minnes Kongsberg 2018 for denne. Det vil jeg bruke andre konsertopplevelser til.
Mike Stern/Randy Becker band (foto: Odd Eirik Skjolde/Kongsberg Jazzfestival)
