Stor satsing, sterkt resultat

Kommende uke spiller Bendik Hofseth releasekonserter for sitt nye album, «Atonement», i Moss, Oslo, Stavanger og på Lillestrøm. Etter å ha hørt på albumet, slår det meg – og dette er utelukkende pent ment – at den store releasekonserten egentlig burde vært spilt i FNs hovedforsamling i New York, foran verdens mer og mindre udugelige statsledere og deres oppblåste entourager. «Atonement» («forsoning med, gjenoppbygging»)  handler om hvordan vi – menneskene – håndterer våre individuelle liv og vår kollektive tilværelse på denne planeten, og Hofseth går fra første strofe i klinsj med dertil tilhørende problemstillinger, de være seg store eller små, eksistensielle eller praktiske, personlige eller universelle.

Alvor
Å se det store i det lille og vice versa er, som på Hofseths tidligere plater, også denne gang en ofte benyttet innfallsvinkel hos tenkeren og tekstforfatteren Bendik Hofseth. Han henvender seg med et poetisk alvor som gir tekstene tyngde og god jording, uten å bole dem opp med overopphetet metaforikk, og den samme ambisjonen om å forene substans og tilgjengelighet synes også å ligge til grunn for komponisten Hofseths arbeid. Resultatet er formsikre melodier i spennet fra en nesten musikal-symfonisk, prosesjonsskridende innledning («Things Fall Apart») via en slags bluesdrevet Cream-møter-Led Zep-møter-U2-rocker («Don’t You Hold Me Back») til en kort fundering der Hofseth og et piano er de eneste lydkildene («Undestroyed«). De fleste låtene er likevel rett og slett gode og vel utviklede melodier, framført i moderate tempi og arrangert av Hofseth med helhet og poengterte detaljer i stødig balanse.eter-møter og el-bassist Audun ) til en slags bluesdrevet Cream-møter-Led Zep-møter U2 rockelnneli Drecker og el-bassist Audun  Sammen med et stjernelag av musikere oversetter han sine komponistintensjoner til musikk med kresen melodikk og harmonikk, varierte og finurlig sammensatte klangbilder og nok rytmisk driv og drama å gi de mange langsomme låtene nerve og indre liv, og i noen (litt for få?) kor rekker han innimellom også å minne oss på at han er en formidabel saksofonist. Som sanger har han fortsatt et mindre uttrykksregister, men han etablerer en troverdig tekstformidling med sin stemme, og fanger lytteroppmerksomheten så effektivt at savnet av stemmeprakt størrelse XXL bortfaller ganske raskt.

Lange samarbeid
Bendik Hofseth har spilt inn «Atonement» med musikere som han har samarbeidet med lenge, noen av dem helt siden starten på «IX»-prosjektet på seint 1980-tall. Trommeslager og medprodusent Paolo Vinaccia, gitarist Eivind Aarset, pianist Helge Iberg og kontrabassist Mats Eilertsen er den trygge, instrumentale kjernen i arrangementene, og står, med alle sine individuelle ferdigheter godt hørbare, også fram som lojale, plasseringssikre lagspillere. Den klassiske Engegårdkvartetten tilfører klanglig merverdi i superklasse til fire av de 11 låtene, Hofseths amerikanske mentor, vibrafonistveteranen Mike Mainieri, sanger Anneli Drecker og el-bassist Audun Erlien er gjester med gode enkeltbidrag, og et blandet kor og backingvokalisten Elin Synnøve Bråthen bidrar fint til å gi flere av låtene vokal klangfylde og atmosfære.

Flere studioer har vært i bruk i denne ganske omfattende innspillingsprosessen, som nødvendigvis må ha krevd økonomiske ressurser ut over tilskuddene fra FFUK og Fond for lyd og bilde. Jeg kjenner ikke prislappen på denne ambisiøse satsingen, men C+C Records/Christer Falck kan iallfall glede seg over at det kunstneriske resultatet av investeringene går solid i pluss. Måtte det økonomiske også kunne skrives med svarte tall når verden har svart på den sterke henvendelsen som «Atonement» vitterlig er.