"Starfire" cover
Jaga Jazzist
"Starfire"
Ninja Tune

Stjernekraft

De er kalt verdens kuleste storband, med storslagne liveshow som aldri involverer mindre enn 30 instrumenter på scenen. Etter fem år er Jaga Jazzist tilbake med det etterlengtede albumet Starfire, deres mest iørefallende plate til nå.

Egentlig er det litt av en selvmotsigelse som åpenbarer seg med hvert nye album fra Jaga Jazzist: lyden av 8-mannsbandet er like gjenkjennelig som den er ny for hver utgivelse. På sitt femte fullengdes album, kalt Starfire, forsøker Jaga Jazzist igjen å gape over minst like mye som tidligere. Helt siden debuten Jævla Jazzist – Grete Stitz fra 1996 har musikken vært eklektisk og hvileløs. Full av brå skifter, innviklede melodier og komplekse taktarter, men allikevel iørefallende og fengende. Utviklingen har tatt dem fra 90-tallets eksperimenter med acid jazz og hiphop, via elektronika, progrock, symfonisk samarbeid med Britten Sinfonia til innflytelse fra house og Electronic Dance Music, gjerne kalt EDM. Det er der vi møter dem på Starfire, med saxer og synther, trommemaskiner og tromboner i skjønn forening.

I over femten år har Jaga Jazzist vært en musikalsk blekksprut, med tentakler i form av et stort antall assosierte bandmedlemmer som har hatt sitt nedslagsfelt over hele musikknorge. Lars Horntveth, som var med å starte Jaga i en alder av fjorten år, har vært særlig sentral. Som en edderkopp i et nett som spenner over store deler av de mest eventyrlystne delene av jazz-, pop- og rockmiljøet, har han trukket i trådene med så forskjellige band som Turboneger, Susanne Sundfør, Marit Larsen og Todd Terje. Fingeravtrykket hans kjenner vi umiddelbart igjen på Starfire, som han har produsert fra sitt mobile studio i Los Angeles. Her er strykeklanger som på Sundførs The Brothel, mens elektrodiskoartisten Todd Terjes suksessdebut its album time fra i fjor aldri er langt unna på den tretten minutter lange låta OBAN.
Men det er partiene med de møysommelig oppbygde crescendoene som utgjør essensen av Starfire. Flere ganger hører vi en eneste melodifigur, repetert et titalls ganger. Men hver gang tilføres et nytt element som sørger for en suggererende oppbygging. Crescendoet øker og øker i intensitet, og ender opp i et av storebror Martin Horntveths mange intense trommegroover, eller kanskje et pumpende house-riff. Hørtes det forutsigbart ut? Ja, det er kanskje det. Men utført med slik finesse og kløkt, blir dét en snever innsigelse.
Starfire er en plate med et fullstappet lydbilde, hvor lagene av instrumenter ligger så tykt oppå hverandre at det noen ganger kan føles noe utmattende. Selv i de roligere partiene, som fungerer som kjærkomne pustepauser oppi all galskapen, er det mye informasjon å forholde seg til. Inntrykket av musikalsk ADHD er overveldende, men hvis man hengir seg til noe av den samme ekstasen som bandet uttrykker, kan stjernebrannen Starfire sees som en uutømmelig energikilde. Hva skal vi leve av etter oljen, spør man seg. Hva med å starte et kraftverk med Horntveth-søsknenes utrettelige energi som brensel?

Med Starfire tar Jaga det endelige steget fra de litt musikknerdete musikalske bakrommene ut på de virkelig store scenene, og kanskje også dansegulvene. Etter årets suksessturne til USA er det bare å vente på at verden snart skal skjønne det vi har visst her hjemme i snart 20 år: Glem Snarky Puppy, Jaga Jazzist er det råeste store bandet på klodens jazzscener akkurat nå.

Svein Magnus Furu

Fra forsiden

Plateanmeldelse

NTT: Spiller til fløyta går

Henriette Eilertsen solodebuterer på fløyte, Håvard Wiik anbefaler solopianofavoritter og Kafé Hærverks Vegard Heskestad er oppgitt over Kulturrådet.

I.P.A. – Victoria Nasjonal Jazzscene, 16. september 2021

Bandet som har alt

Kvintetten gjør deg iallfall grundig bortskjemt.

Meld deg på vårt nyhetsbrev