Stilsikkert band med erfaren gjest

Den er så skakk og sødmefylt at den ikke helt hvilken vei den skal vende seg, åpningssekvensen på «Treem». Musikken kommer i slentrende balanse og treffer på steder jeg ikke kjenner navnet på. Det føles fint. Etter hvert tar sporet andre veier og går inn i fritt terreng. Den samtalen som føres, er både skikkelig og poengtert, og den strammer på riktige punkter. Nå er det ikke overraskende at Honest John glir over lista med klar margin. Kvintetten har for lengst vist at den kan hoppe høyt. Albumet «Canarie» (2014) hadde virkelig fine svev i seg.

Det er Klaus Ellerhusen Holm som har skrevet det første stykket på «Treem». «Sailors of Liechtenstein» er tittelen, og sjøfolk i dette fyrstedømmet, som verken grenser til hav eller til land som grenser til hav, må være minst like sjeldne som pianister i Honest John. Fiolin, gitar, gitar-banjo, bass, trommer, trommemaskin, saksofon, klarinett og shakuhachi er nemlig instrumentene der, og bandet har samme besetning som for fire år siden. Ole-Henrik Moe, Kim Johannesen, Ola Høyer, Erik Nylander og ovennevnte Ellerhusen Holm. Gjesten på «Treem» er ingen ringere en tenorsaksofonist og klarinettist Ab Baars, den høyst smakfulle nederlenderen som blant annet assosieres med Instant Composers Pool. Og det gir mening. Honest John har visstnok latt seg inspirere av nettopp nederlandsk frijazz.

Det andre sporet, «Aristocrats», er et kammerstykke med kontrasterende vesen, der det melodiøse og det vrange gir seg til kjenne i en og samme omdreining. Klarinetten avsetter snirklete mønstre over gyngende bassgang, mens det som må være gitaren, dumper grove akkorder i bakfeltet. Det låter selvstendig og egenartet og er flott å ha i rommet. Man kunne si at samtidsmusikken byr opp jazzen til dans i Honest Johns musikk, men det ville være å undervurdere kompleksitet og kraft i de skjæringspunktene bandet spiller. På «One thing after the other» er det Kim Johannesen som åpner med tørr og skarp banjo, i et språk gitarene til Derek Bailey ville forstått. Alternative spilleteknikker og frisk idémasse får musikken til å leve på eget vis. At musikerne gir hverandre rom til å meddele seg alene, gir kledelig ro i materialet.

Musikken er tatt opp live på Victoria, Nasjonal jazzscene høsten 2016, og Ab Baars glir inn i det kollektive med den erfarnes tyngde og innlevelse. Når han spiller shakuhachi, avsetter stoffet lekker 60-talls-farge. Det er ikke umiddelbarheten som preger dette albumet. Det er snarere den iboende evnen til å åpne seg gjennom gjentatte møter.