Stiller seg midt i tiden
Et lite fusion-spøkelse kan ikke forhindre at musikken vokser seg til.
Jazzen er inne i enda en internasjonal blomstringsperiode. Artister som Makaya McCraven, Yazz Ahmed, Ben LaMar Gay og Kamaal Williams ønsker å sette et tydelig nå-stempel i musikken sin, og de gjør det ved å virvle opp overraskende kilder i låtene sine. Den svensk-norske kvintetten Mosambique gjør noe av det samme. De skaper et uttrykk som oser 2019, iallfall i følge deres eget presseskriv. Jazz, afrobeat og klubbmusikk fyller plattformen, og inspirasjonen skal være hentet i den kulturelle smeltedigelen Oslo.
Keyboardist og låtskriver Ivan Blomqvist kaller stuingen sin for «Afro Club», og det er en betegnelse som gir mening. Han har med seg Lyder Øvreås Røed på trompet og Lauritz Lyster Skeidsvoll på saksofon, et radarpar som også gjør seg bemerket i bandet Bangkok Lingo, på det ferske albumet «Smells Colours Noise». Bassist Kristian B. Jacobsen og trommeslager Henrik Lødøen er blant annet kjent fra Rohey-bandet, der de spiller med Blomqvist. Andre band disse musikerne forbindes med, er Slow Is The New Fast og OJKOS. Fremtiden i deres hender!
Det tar meg litt tid å trenge gjennom den litt sleipe overflaten på «Big City Moves». Jeg må liksom riste av meg noen litt vonde minner om strømlinjeformet fusion først. De har det med å spøke i meg. Den raffinerte funken i åpnings- og tittelsporet har både kjølig tangentlyd og temperert blås, men den får ikke leve lenge nok til å fortelle noe vesentlig. Den rekker imidlertid å by opp til dans. Tettsittende «Mr. Cool» tilføres liv av Skeidsvolls saksofon som bryter opp Blomqvists lett klisjéfylte stykke. Det hører med til historien her at Mosambique og musikken deres kom til i løpet av en uke. Keyboardisten hadde svart ja på spørsmål fra en god venn om han hadde et band som kunne skape gode vibber og få folk til å danse på den festivalen vennen arrangerte.
«Big City Moves» har gode vibber, og på «The Underdog» er basspillet fint å lytte til, mens du danser i ditt eget hode. Ja, det er kanskje albumets fineste låt, med et sluttparti der Blomqvist vifter med kronbladene. «The Chase» gir meg sjanse til å tenke på Weather Report, før blåserne kommer inn og peker ut en ny retning. «Fela» er akkurat så kuti at det gjør godt, og «That´s Too Fast» holder seg godt på veien tross høy hastighet. Det skorter ikke på håndverksmessig dyktighet blant musikerne. Jeg tror de fem bandmedlemmene hadde det bra under denne innspillingen. De byr iallfall på et overskudd som smitter, og enkelte av låtene har virkelig limet i seg.
