Stilistisk spagat
Gunnar Halle har mye på hjertet når han albumdebuterer som leder. Litt for mye?
Etter at trompeteren Gunnar Halle gjennom hele 2000-tallet har vært å høre på plate i atskillige musikerkonstellasjoner, tar han nå steget fra co-leder/sideman til leder med den ferske «Istanbul Sky».
Han gjør det grundig også, der han framstår som både komponist, tekstforfatter, produsent, trompetist, keyboardist, elektroniker og debuterende vokalist på et album som gjennom samfulle 43 minutter og 38 sekunder nesten demonstrativt speiler at han henter inspirasjon fra og trives i ulike musikksjangre. Fordelen ved den typen konsentrert mangfold er at Halle får presentert seg i et slags det-er-sånn-jeg-er-bredformat som musikkskaper, ulempen er at det store uttrykksspennet utydeliggjør Halles musikalske profil og engasjement.
«Istanbul Sky» inneholder eksempler på begge deler.
Spennet mellom den falsettsyngende Halle på den taktfaste popbagatellen som har gitt albumet navn (med en vokal så manipulert at teksten blir komplett meningsløs som annet enn et klangelement) og den hudløse trompeteren på «Snøting» er som avstanden mellom en popbimbo og Arve Henriksen, og blir i største laget. Mangfold er ok, men det går en grense mellom stilistisk sprik og full spagat, og Halle krysser den ettertrykkelig.
Når dét er sagt, skal det sies at Halles eklektisme også gir seg fine utslag. «Lørdag» er tung, elektrisk gitar- og trompetrock med impro-snert i slagene, og Halle & co skaper hørverdige forløp med luftigere svev der ekkoet av så vel Nils Petter Molvær som Palle Mikkelborg og nevnte Arve Henriksen er hørbart i både trompettone og tilnærming. «& co» vil først og fremst si bassist Thommy Andersson og trommeslager Knut Finsrud, men på alle så nær som én låt er grunntrioen supplert med en eller flere lydmalere. Bant dem er gitaristene Eivind Aarset og Joakim Frøystein, cellisten Einar Halle og den danske sangere Maria Laurette Friis, en av de mange danske musikerne som Halle har samarbeidet med gjennom sine mange år som sentral aktør i det københavnske jazzmiljøet rundt plateselskapet ILK, som han var med på å starte. Disse gode hjelperne bidrar til å gjøre Halles debutalbum svært velspilt og vitalt, men den gode produsenthjelperen som kunne argumentert for et litt mer enhetlig repertoar, glimrer dessverre med sitt fravær.
Terje Mosnes
