Der denne mannen spiller, beveger gitarhistorien seg framover.
Det tar noen ekstra minutter før konserten kommer i gang. Forsinkelsen skyldes at Ståle Storløkken må puste ut etter å ha mottatt Buddy-prisen for 2019, uten å ha ant noe om det på forhånd. Det er et godt valg å gi Storløkken denne høye utmerkelsen, helt uproblematisk å begrunne, og denne kvelden skal bli stående som enda et bilde på keyboardistens allsidighet, skaperevne og sensitivitet. I dag er det sesongstart på Victoria som har et praktprogram å by på, og dette er Stian Westerhus´ kveld. Gitaristen har med seg Erland Dahlen på trommer, og altså, Ståle Storløkken på tangenter.
Westerhus hever gitaren mot ansiktet og blåser lyd i mikrofonene. Det låter som forvokste klask, mens resten av lydbildet er en glideflukt med råskap under vingene. Hjertebanken fra trommene understreker livet i musikken. Når Westerhus begynner å synge, tenker jeg på Adrian Belew, sneier innom dramaturgien hos Scott Walker og rekker et kort besøk hos John Martyn så vel som Jeff Buckley, før jeg rykkes tilbake av Stians rappe drag med buen. Selv når Westerhus nærmer seg gitartradisjonene slik vi kjenner dem, låter det han gjør, imponerende ukonvensjonelt. Det er i det instrumentelle at denne trioen lyser kraftigst, selv om musikken også kan være direkte fengende, litt sånn på det skakke viset som Radiohead og Sigur Rós kan låte i den smarte rockens landskaper. At trio Westerhus tegner opp sin egen topografi og har noe helt egenartet å by på gjennom instrumentbruken sin, fyller meg med god opplevelse.
Ståle Storløkken, Stian Westerhus og Erland Dahlen. Foto: Nabeeh Samaan
Denne kveldens prosjekt – «V» – ble bestilt av Nasjonal jazzscene til sesongåpningen i 2018. Da var bandet en kvintett, med Frode Haltli og Helge Sten i besetningen. De gjorde turné i Norge. Dagens trio skal ut på den første turnéen i Europe Jazz Network´s konsertserie, og Wien, Sarajevo og Köln er blant byene som kan glede seg.
På Victoria fortsetter Dahlen, Storløkken og Westerhus å sende lydskred ut i salen. En rå akkord og fin falsett. Bølgende bassdønn og rush gjennom salen. Gitaren kan være massiv uten å bli skingrende, og spiss uten å stikke. Vi er i et lydverksted, og den estetiske finurligheten henger tungt i rommet. Dette bandet blir aldri for lenge på hvert sted. Sånn kan det være å ville videre. Det skal noe til å balansere det trassige og kontrære mot det smidige og sjarmerende, men det er nettopp hva vår treenighet gjør. Stian Westerhus jobber med bokser og pedaler. De overgår gitarstrengene i antall og er minst like viktige for utformingen av bandets sound. Jeg tenker på panservogner og beltedyr, før gitaristen går inn i et mildt fingerspill og kler musikken naken og skjør som en fuglunge. Musikeres ferdigheter gjør seg best når de pløyes inn og tjener uttrykket, sånn som her på Victoria i kveld. Det blir verdsatt. Jubelen står i taket og vel så det. I ekstranummeret får vi møte feedbackens avanserte fettere og et sett smarte riff fra svært god familie. Jeg kommer til å drømme søtt om King Crimson og se Bowie balansere på ytterkantene. Victoria kan smykke seg med perfekt sesongåpning, og buddiesene i bandet bør sette pris på seg selv.
