Sterke bånd mellom far og datter
Jon og Martes familiealbum er verdt å lytte til.
Første gang jeg hørte Jon Eberson, mener jeg var på Moldejazzcampens lille utescene i 1971 eller 1972. Jeg ser for meg Calle Neumann på samme podium, og jeg husker spillet og lyden som grov og upolert. Disse fjerne minnene dukker automatisk opp i møte med «Between Two Worlds», kanskje fordi det går en linje fra tenårings-Jon til dagens fullmodne Ebers. Der han hever plekteret, befinner 70-tallet seg gjerne i nærområdet. Vår mann har holdt gitaren gående i fem tiår og vært sentral i norsk musikkliv. Moose Loose, Blow Out, Jon Eberson Group og Jazzpunkensemblet er kun fire stoppesteder blant mange på Ebersons lange rute.
Første gang jeg hørte Marte Eberson, kan ha vært i 2013 eller 2014, med Highasakite. Nå forbinder jeg keyboardisten først og fremst med Hedvig Mollestad og LØV. Uansett utgjør far og datter en tungt erfaren duo. Et familieforetak det er verdt å lytte til. «Between Two Worlds» er oppfølger til «Empathy» som kom i 2018. Med seg på albumet har de bassist Jo Berger Myhre, perkusjonist Rune Arnesen og trommeslager Axel Skalstad.
Kvintetten starter med «Dream Walking», der Martes tangenter plasserer musikken mellom to verdener. Det hviler noe stilfullt dystert og foruroligende over uttrykket, før gitaren kommer inn med hevet stemme. En fornemmelse av Rypdal er lett å kjenne på. Bandet spiller med strøken dynamisk innlevelse og bygger og tar ned med samme selvfølgelighet. Så kommer «Strange Highway» som utvikler seg til ren og skjær jazzrock fra et band som kjenner reglene og gjør stas på sjangeren. Bass, perkusjon og trommer er motor i forestillingen, for et tettsittende driv av eksklusivt merke. Ja, trioen Myhre/Arnesen/Skalstad legger igjen mye kvalitet i musikken, mens datter og far gjør fine figurer som solister. Gitaren bærer de melodiøse temaene.
Nyskapende er musikken ikke. Jeg vil heller beskrive den som forfriskende levende og velspilt. Det er lett å la seg begeistre av det som høres ut som el-piano. Den lett skurvete lyden slår ut i blomst under Marte Ebersons grønne fingre. Albumets poetiske hjørne finner vi i «The Butterfly´s Dream». Klangen er raus, og gitaren myk og kjærlig. Dette er virkelig tilfredsstillende å være i. Jeg kunne ønske meg mer av denne kreative forsiktigheten. Ebersons gitar kler innestemme. Noe av det fineste han spiller på albumet, hører jeg her. «Between Two Worlds» er et ujålete album. Et prosjekt som vinner seg gjennom utvidet samvær. Et sted der jazz, pop og rock inngår allianser og gjør seg lekre for hverandre.
