Maria Schneider i fokus på Moldejazz’ store åpningsdag.
Med værgudene i det milde hjørnet, det omkransende fjell/fjord-panoramaet på sitt mest pustfratakende og byen full av folk, startet den 58. Moldejazz i går. Som seg hør og bør ble det en dag der årets Artist in Residence og festivalåpner, Maria Schneider, sto i sentrum for begivenhetene.
Schneider (57), amerikansk orkesterleder, arrangør, komponist og opphavsrettsforsvarer, er nyslått mottaker av National Endowment for the Arts’ Jazz Masters Fellowship, den høyeste utmerkelsen innen amerikansk jazz. I sin poengterte og følelsesladde åpningstale gikk hun til frontalangrep på Google, Spotify, YouTube og andre digitale stormakter, og beskrev i klare ordelag hvordan de nye «datalordene» utgjør vår tids største trussel mot kunst og kultur. Ikke bare gjør de kreative musikere til tapere i den nye digitale strømme-verdenen, de truer også den ikke-kommersielle musikkens eksistensmuligheter, og selskapenes innsamling og utnyttelse av informasjon om hver enkelt av oss utgjør også en bratt økende trussel mot privatliv, uavhengighet og demokratisk samfunnsstruktur. Noen vil kanskje kalle Schneiders synspunkter for svartmaling, men det ville like fullt være på sin plass å få åpningstalen hennes oversatt og distribuert til samtlige medlemmer av norske musikk- og musikerorganisasjoner.
Også festivalsjef Hans-Olav Solli og Molde-ordfører Torgeir Dahl holdt sine engasjerte taler under åpningsseremonien i Alexandraparken, mellom gode musikkinnslag ved GURLS (som spilte for et utsolgt og mer enn fullpakket Storyville på kvelden), den amerikanske saksofonisten Joe McPhee solo og New York-brassekstetten Lucky Chops. For 26. år på rad loset skuespiller Anitra Terese Eriksen forsamlingen muntert, men langt fra broddfritt gjennom begivenheten på sin fyndige og frodige verdalsdialekt, og om det ikke er sagt før: Med sin høyst originale, men uhyre presise konferansierform er hun i ferd med å bli en egen institusjon i institusjonen Moldejazz.
Saken fortsetter under bildet.
PUBLIKUMSFAVORITTER: GURLS. Foto: Terje Mosnes
Datalords
Maria Schneider frontet også Moldejazz’ åpningskonsert i en nær fullsatt Bjørnsonsal der hun ledet Ensemble Denada gjennom et utvalg av sine egne komposisjoner. De fleste var hentet fra hennes egne album «Evanescence», «Coming About», «The Thompson Fields», «Sky Blue Sky» og «Winter Morning Walks», men vi fikk også versjoner av hennes nyeste (og uvanlige mørke) verk, «Datalords», selvsagt inspirert av kampen mot «de digitale herskerne». For første gang konsertframførte hun også det berømmelige David Bowie-samarbeidet «Sue (Or In A Season of Crime») i fullt orkesterarrangement, med et Denada forsterket med Bowies «Blackstar»-partner Donny McCaslin (tenorsaksofon) samt sangeren Jeff Taylor og trommeslageren Nate Woods fra Caslins egen kvintett, og den store besetningen leverte virkelig en truende, skakende versjon som i trøkk og tone bør bekymre både små og store datalorder.
Saken fortsetter under bildet.
STERKT, MØRKT: Hayden Powell og Maria Schneider i «Datalords». Foto: Terje Mosnes
Som ei kule
Schneider/Denada, som tidligere har samarbeidet ved flere tilfeller, kom rett fra «treningsleir» i Oslo og deretter braksuksess på North Sea Jazz Festival i Rotterdam. Denadas for anledningen noe utvidede besetning talte trompeterne Frank Brodahl, Marius Haltli, Anders Eriksson og Hayden Powell, trombonistene Even Kruse Skatrud, Nils Andreas Granseth, Kristoffer Kompen og Ingrid Utne; saksofonistene Jan Kåre Hystad, Børge-Are Halvorsen, Nils Jansen, Atle Nymo og Shannon Mowday og kompet Irene Tillung (akkordeon), Jens Thoresen (gitar), Olga Konkova (piano), Per Mathisen (bass) og Håkon Mjåset Johansen (trommer). For å bruke et forslitt uttrykk: Ensemblespillet låt som ei kule, ikke bare i «Datalords» og «Sue», men også i Schneiders mer pastorale og naturlyriske komposisjoner som «Home», «The Thompson Fields» og «fuglelåta» «Cerulian Sky». Som vanlig når Denada er i aksjon, manglet det heller ikke på gode soli og enkeltprestasjoner. Ved konsertens slutt var kandidatene til min personlige solistpris mange, og vinneren, tenorist m.m. Atle Nymo for eminent formidling i «Home» og ikke minst ekstranummeret «Walking by Flashlight», hadde harde konkurrenter i alle seksjoner av det strålende ensemblet.
Konserter i kø
Årets Moldejazz-program er som sedvanlig tett, og i tillegg til Schneider/Denada bød åpningsdagen på det norsk-amerikanske samarbeidet mellom Universal Indians (saksofonist John Dikeman, bassist Jon Rune Strøm, trommeslager Tollef Østvang) – og deres gjest, den amerikanske multi-instrumentalisten Joe McPhee, på Storyville, videre amerikanske Hudson (John Scofield, John Medeski, Scott Colley, Jack DeJohnette) i Teatret Vårt, GURLS (Storyville) og Ytre Suløens Jass-ensemble (Magic Mirror). Midt på dagen kunne de yngste glede seg over to forestillinger med Frøy Aagres Kling Klang (Magic Mirror), mens norske Zenos Mode og amerikanske Lucky Chops regjerte i Alexandraparken i de seinere kveldstimer.
Saken fortsetter under bildet.
MESTERKLASSE: Hudson. Foto: Terje Mosnes
Ornette/Ayler
Oppsøkende ettermiddagsvirksomhet brakte oss innom Universal Indians og Joe McPhees vitale Ornette Coleman/Albert Ayler-hyllest, der McPhee stilte med stilriktig hvit plastsax i tillegg til lommetrompet og sopran. Veteranen kunne gjerne ha krevd enda litt mer plass i det dynamiske energifeltet som den yngre, etablerte trioen satte opp sammen, solo og i duetter, men de fire sørget likevel for en god time med musisering på knivseggen mellom melodi/time og friform, foran et strilyttende og nær fulltallig Storyville-publikum.
Etter Schneider/Denada ble det rask gange til det tilbakelente og lekne, men håndverksmessig fenomenale veterantreffet med Hudson, nabolagsgjengen fra Hudson Valley utenfor New York. Når John Scofield, John Medeski, Scott Colley og Jack DeJohnette får spilt av seg litt innledende reisestølhet, kan de fortsatt spille ringer rundt det meste av gitar/tangenter/kontrabass/trommer-konstellasjoner, og for jazzskrivere av min årgang (1947) er det ren tilleggslykke å overvære Scofield kore for den fine sangeren De Johnette i «Dirty Ground» eller høre de to storhetene ta for seg låter av Jimi Hendrix («Wait Until Tomorrow», «Castles Made of Sand», Bob Dylan («A Hard Rain’s A-Gonna Fall») og Joni Mitchell («Woodstock»). Pluss originale jazzlåter, selvsagt, det er tross alt en jazzfestival vi snakker om, og når sjangerkryssere som Hudson tolker poplåter, er du aldri i tvil om hvor de kommer fra, rent musikalsk.
Det staves j-a-z-z, og vil fortsette sånn, så lenge datalordene tillater det.
Terje Mosnes (tekst/foto)
VITALT: Universal Indians og Joe McPhee. Foto: Terje Mosnes
