Sommerens familiealbum

Teft kan være et bra ord å ta fram i møte med Brutter. Brødrene Christian og Fredrik Wallumrød har nemlig en utsøkt evne til å luke ut overflødigheter og peile seg inn mot essens. Jeg lot meg begeistre av «Brutter» i 2015, og det har ikke blitt vanskeligere å trives i rommene deres, la seg overraske eller tenke på dans. De irregulære rytmene kan tømme dansegulv, samtidig som de innbyr til bevegelse. Brødrene driver et dialektisk spill der de frister og fornekter i ett og samme beat. Jeg har mer enn nok med å sitte i sofaen og lytte. De bruker trommemaskiner, elektronikk, synth, trommer og trommesynth. Høres det kjølig ut, sier du? Jeg skal ikke beskrive musikken som varm, men hvis du kommer den i møte, vil den ta tak i deg. Selve pulsen og de dype bassholdige slagene har en insisterende kvalitet, men de lette lydene som beveger seg i høyden, gir musikken tilførsel av lek. Brutters dekonstruerte groover er langt mer menneskelige enn de rytmefengslene elektronisk musikk ellers kan finne på å sperre deg inne i. «Mi Tek No» er tittelen på spor to. Den kan forstås som en velformulert og konsis kommentar til hva det rommer. Man kan bli i godt humør av mindre. Det er imidlertid ikke sånn at Brutters musikk er et muntert sted å være. Jeg føler meg langt mer hensatt til industriområder enn fornøyelsesparker, men de lydene som produseres, speiler ingen spesifikk virkelighet. Det tikker og drypper i åpningssporet «Easier Listening», over en massiv, saktmodig puls. Det meste av det vi hører på «Reveal And Rise», låter forbausende friskt. Fragmenter kan være gjenkjennelige, men måten musikken er organisert på, gir dem ny betydning og skarpe farger. -All music by Brutter, får vi opplyst i coveret. Det gir meg tanker om improvisasjon, men det stoffet som fyller albumet, peker også mot komposisjon. Det er uansett to tilnærmingsmåter som har mye til felles. Jeg tror forutsetningene for å lykkes med å forene dem, ligger i erfaring og fartstid. Wallumrød-brødrenes sans for gjerrighet er også en viktig forutsetning for at ingenting låter overlesset. De to sporene «Hide And Sink» og «Haydnsikh» har mindre til felles enn man kanskje skulle tro. Den  første bærer på et tema som nekter å gi seg helt til kjenne, og den andre driver av sted med eventyrlige abstraksjoner på hjertet. Det er på sin plass å trekke fram bakmennene også. Johnny Skalleberg og Stig Gunnar Ringen har gjort opptakene, Skalleberg har mikset og Helge Sten har mastret. Jeg tror jeg beskrev «Brutter» som sommerens album i 2015. I så fall tar jeg fram beskrivelsen igjen.

Arild R. Andersen