Om man tenker seg at Forbrukermagasinet skulle foreta en stortest av ensembler hvor man vurderer de enkelte musikeres evne til å være tydelige og ta rikelig plass uten å være i veien for hverandre, så ville Daniel Herskedals trio være en god kandidat til «Beste kjøp».
Tekst og foto: Andreas Fliflet
Sømløs integrering er et nøkkelord for denne trioen. Både Herskedal og Norbakken integrerer stemmebruk i sine instrumentuttrykk, slik at grensene mellom «menneske og maskin» er visket ut, i den grad de noen gang fantes. Herskedals stemme fungerer ofte som et slags falsettregister for instrumentet, omtrent som hindewhu-teknikken hos Ba-Benzélé-folket. Hans begavelser både som komponist og utøver er misunnelsesverdige. Nøye utmeislede, men natulig flytende og gjennomtenkte melodiske linjer, næringsrike harmoniske og rytmiske strukturer, som allikevel gir store rom for improvisasjon som veves inn og ut. Herskedal har i stor grad latt seg inspirere av sine studieopphold i Midt-og-litt-fjernere-Østen, og de karakteristiske modi og skalatyper med asymmetriske trinnstørrelser gjennomsyrer deler av repertoaret. Hans tonevalg for improvisasjon ligger nærmere tradisjonsmusikken enn bop/post-bop’ens kromatikkbruk.
Å se og høre Norbakken er vanskelig. Det er vanskelig fordi man påføres sensorisk dissonans: Bruker man øynene ser man av og til tilsynelatende en kar som sitter og fikler litt med en kubjelle. Men man må bare ta sine ører til etterretning: mannen genererer et komplett, bredspektret, lagdelt og klangfargerikt uptempo rytmebilde. Man må ta i bruk reverse-engineering-metodikk for å finne ut hvor all lyden kommer fra: se nøye på en og en kroppsdel og prøve å matche bevegelsene mot en av rytmestrømmene. Norbakken har mye å spille på– fire flykolli med djember, surdos og annet knask, i tillegg til tyngre utstyr (felger! Hjulefelgo?) som er forhåndslagret i landsdelen. Dype, kontrollerte drønn matches med kjappe små snøfnuggvirvelvinder. Norbakken fyller frekvensområdet fra 20 til 14 500Hz (jazzinorge må få tak i en yngre anmelder, evt. en katt, for å høre resten av diskantregisteret).
Saken fortsetter under bildet.
Til tider, som når Dale går inn i en clavinet/gospel-lignende sfære a lá Superstition eller Per-Erik Hallins «Nothing To Fear», har ensemblet i praksis to perkusjonister som maler pointillistiske lydbilder med en ustoppelig framdrift. Ellers er Dales spill som en musikalsk utgave av en stor sveitsisk lommekniv, hvor han foretar en uanstrengt og smakfull visning av pianoets forskjellige ensemblefunksjoner. Man får assosiasjoner til alt fra Ives, Bartok og Ravel til Corea og Danilo Perez, av og til ispedd Ellington-lignende klustere over hele brettet. (Når Norbakken samtidig felg-plinger, er ikke musikkopplevelsen dramatisk forskjellig fra et diskant-piano-kluster.) Akkurat som Tom Johnson i notene til «Failing» instruerer kontrabassisten til å gå fra detaljert notasjon til fri impro uten at publikum skal skjønne når det skjer, har bl.a. Dale en innebygget streaming-basert komposisjonstjeneste, hvor hans tone- og frasevalg har en slik plausibilitet og melodisk definisjon at hans improvisasjon når han så vil vanskelig kan skjelnes fra komponert materiale.
Også samspillet bærer preg av en organisk helhet som kan minne om den semi-telepatiske plastiske tidsforståelsen man kunne finne mellom Lovano/Bley/Motian et al, samtidig som de klokker inn på felles, komplett uimotståelig gruv når musikken ber om dét.
Sjøbua var tilnærmet fullsatt med et smekktaust lyttende publikum. Man kunne høre en mygg puste i sekvensene hvor kjøleskapskompressoren i baren slo seg av og ikke hevet støygulvet med en meter. Da kunne man også nyte av ensemblets fulle dynamiske spekter, vel formidlet av medbragt lydskaper Rune Børø.
Andreas Fliflet
