Som skapt for hverandre

At disse to skulle finne hverandre, var kanskje ikke bestemt på forhånd, men når de nå har gjort det, får musikken deres det til å høres ut som en ren bestemmelse. Arve Henriksen og Kjetil Husebø har begge, hver for seg, jobbet med akustiske og elektroniske lydlandskaper og skapt organisk helhet med klar profil. Henriksens skjøre, sylspisse og følsomt varierte trompettone er en av samtidens tydeligste. Han har tatt arven etter Jon Hassell til nye steder og skapt vakker og sammensatt musikk som står på egenhånd. Ambient, jazz, kontemporær og folk er merkelapper som gjerne påklistres. Poenget er at vår mann har lånt farger fra mange sjangre og fått musikken sin til å framstå i ny koloritt. I et egenartet og tiltrekkende hele.
Arve Henriksen forteller at han oppdaget Husebøs musikk gjennom platene «Morphing Between Spaces And Phases» og «Piano Transformed». Han ble fascinert av den melodiøse kvaliteten og sammensmeltingen av akustisk og elektronisk lyd i spillet hans. Sånn kan det være å møte sine egne kvaliteter hos andre!

Jeg forstår godt at Henriksen ble betatt av Kjetil Husebøs sound. Husebø evner å formidle et bredt sett av uttrykk og være til stede med hjerte og hjerne. Jeg har ikke hørt like mye på pianisten som på trompetisten, men førstnevnte har avsatt noen helt egne merker i lytteopplevelsen min. Husebø forteller at han har vært fan av Arve helt siden han hørte han med Veslefrekk på Vossa Jazz i 1995.

Vi blir tatt rett inn i et levende urverk i åpningssporet på «Sequential Stream». «Syntax» rasler og tikker avgårde, med en blanding av treverk og lettmetall i lyden. Det er meditativt og innbydende, og Husebøs pianoklanger understreker introens fagre vesen. Når trompeten kommer inn, og de elektroniske skybankene svever i bakkant, er det en formfullendt symbiose vi hører. De to utøverne har jobbet i hvert sitt studio, men det er lite i veien med intimiteten. Neste spor er «Single sentence». Der synger Henriksen, noe han har gjort med stort hell i utallige sammenhenger, men her strever jeg med å få kontakt med nerven. Jeg opplever dette vokalinnslaget som lett anstrengt. De instrumentelle omgivelsene derimot, er både finstemte og helstøpte. Ja, det er en sann glede å høre hvordan de to fortsetter i «Seeding» og «Sonic binoculars».

Det er dybde og lag i materialet og sterke stemningsskifter som farger inntrykket. Musikken har nærmest noe hypnotiserende ved seg når den er på sitt beste, og det er den mange steder. Jeg syns pianoet tilfører det henrikske en friskhet, enten det får skinne i forkant eller det hvisker med i de duvende forflytningene. De syv stykkene har hver sin sterke egenkarakter som avtegnes i den tydelige albumprofilen, og alle titler starter med bokstaven S. Smak på den lyden!

Dere som kjenner musikken til disse to utøverne fra før, vil neppe bli overrasket over idéene som bygger albumet. Det som overrasker og imponerer meg, er hvordan Henriksen og Husebø klarer å få disse kjente og kjære stilmønstrene sine til å smake av ferskvare og åpne seg på nye og givende måter.