Som bestilt, eller enda litt bedre

«Rubicon» er en destillert utgave av Mats Eilertsens bestillingsverk for Vossa Jazz 2014, innspilt for ECM et år seinere med Vossa Jazz-besetningen på plass i Rainbow Studio og med radarparet Jan Erik Kongshaug/Manfred Eicher på den andre siden av glassruta.
Albumet er langt fra Eilertsens første som leder, og heller ikke hans første befatning med ECM, der han har medvirket på plater med bl. a. Tord Gustavsen, Trygve Seim, Nils Økland, Mathias Eick, Jacob Young og The Source. Men «Rubicon» er den meritterte bassistens første album som leder på det prestisjetunge tyske selskapet, og om debuten kommer seint, kommer den veldig godt.

Utfordring
Rubicon var elva som Julius Cæsar etter sigende skal ha krysset med sin hær for drøye 2000 år siden, vel vitende om at kryssingen betød krig. Legenden vil ha det til at Cæsar nølte før han ga marsjordre med utsagnet «terningen er kastet», i ettertid synonymt med «ingen vei tilbake.» Om den mer fredsæle Mats Eilertsen nølte da Vossa Jazz stilte ham overfor en annen slags Rubicon, sier legenden intet, men Eilertsen takket i hvert fall ja til å lage bestillingsverket, samlet en liten hær av musikere som han hadde spilt mye med opp gjennom åra og lot det stå til.
Og dét – skulle det vise seg – til både publikums og vår tids terningkasteres store tilfredshet.

Melodimaker
Å kalle Mats Eilertsen «tvangsmelodiker» vil være misvisende. Til det står han for støtt også i fri musisering hinsides time og tonalitet, men på den frijazzfrie «Rubicon» viser han seg først og fremst som en sterkt melodimaker, orkestrator og selvsagt bassist. Han har sørget for å la en omhyggelig utpønsket klangpalett gi stemning, dybde og spenning til melodiene, så vel de enkle, korte temaene som de lengre «fortellingene», og dette klanglig komplekse ensembleuttrykket er sammen med en lavmælt kompositorisk grunnstemning særpreget nok til at «Rubicon» får et helhetlig verk-preg.

Gode møter
Å pønske ut en høvelig klangpalett er imidlertid én ting, å finne musikere som evner å omsette idé til bokstavelig talt klingende praksis er en annen. Eilertsen har valgt klokt, og særlig samklangene fra el-gitaristen Thomas T. Dahl, vibrafonisten Rob Waring (vibrafon og marimba) og pianisten Harmen Fraanje (piano og el-piano), som møtes i ulike klangkonstellasjoner, men aldri på overkjørende vis, er spennende og utgjør én markant del av albumets egenuttrykk. Det samme kan sies om valget av blåserne Eirik Hegdal (sopran- og barytonsax, klarinett og bassklarinett) og Trygve Seim (tenor- og sopransax), spesielt i de forløpene der Seim, som kom inn i stedet for Tore Brunborg på kort varsel før uroppføringen på Voss, benytter sin duduk-aktige tone til fulle. Ta så med at trommeslager Olavi Louhivuori nok en gang kombinerer følsomt vispespill og mer muskelsterk utfoldelse på utsøkt vis, og du aner at Eilertsens skreddersydde besetning løfter verket godt ut av notearkene og ikler melodiene mange farger.

Dynamikk
Dynamikken ivaretas også godt, med Fraanjes lille solo-mellomspill «Cross the Creek» og Hegdal/Waring/Eilertsen-improvisasjonen «Wood and Water» i den ene enden av skalaen, de kraftige tuttipartene i «March» og «Balky» i den andre, og som seg hør og bør har Eilertsen komponert også med tanke på at han disponerer et ensemble med drivende gode solister. Alle, ham selv inkludert, leverer kor med fynd og klem og stor troverdighet, og bidrar også på den måten til at «Rubicon» er blitt et album som forener vakker, melodibasert stillferdighet og improvisatorisk temperament på begeistrende vis.

Terje Mosnes