Kongsberg Jazzfestival, 8. juli 2021

Sølvsal blir gullsal, og riffene tar oss helt inn i støyen

Det er festival igjen, og min første dag er lastet med et bredt spekter av uttrykk.

Den gamle Kongsberg-følelsen setter seg raskt i meg. Den sniker seg inn gjennom det åpne hotellvinduet ut mot scenen i Festivalgata. Der nede stemmer man instrumentene og varmer opp til formiddagskonsert. Jeg hører bruset fra fossen og ser skogen bre seg bak taket på den gamle kinoen. Det er en sann glede at festivalen er på beina og at landet Norge har plenty av dyktige musikere til å fylle den med spenning.

Min første konsert på årets festival er med I Like To Sleep. Den unge trioen kan stå som bilde på den sunne veksten i det omfangsrike jazzfeltet for tida. Powerjazz er en merkelapp som er satt på musikken deres. Kraftfullt kan bandet utvilsomt låte, men de gjør så mye mer enn det. Det vet alle som kjenner «Daymare», det deilige albumet de slapp i fjor. Så er det nettopp «Daymare» bandet plukker fra i første del av settet på Energimølla. Det første basstemaet er hentet ut fra en gammel prog-hule, med endevegg fra 70-tallet. Selve lydbildet har en originalitet ved seg. Den dovne melodiføringene fra vibrafonen roer liksom uttrykket. Med Nicolas Leirtrø på barytongitar, Øyvind Leite på trommer og Amund Storløkken Åse på vibrafon har bandet en instrumentering av ytterst sjeldent merke.


I Like to Sleep. Foto: Thomas Hegna/Kongsberg Jazzfestival

Bandet bygger langsomt og fyller rommet med tydelighet, før et insisterende og tungt riff, med de fleste av rockens kjennetegn påklistret, fester oss til stolene. De smarte arrangementene og kreative mellomspillene flytter musikken over i noe nytt og gjerne overraskende. De åpne og lavmælte strekkene får høy egenverdi, der de tilkjennegir seg mellom øs og trøkk. Ja, de er nødvendige for den gode helhetsopplevelsen. Jeg må venne meg til sounden i de mest voluminøse delene og opplever I Like To Sleep som tøffest når de vrir seg ut av tettsittende blyrytmer og inn i mer åpent formspråk der improen får råde. Når trommene får buldre alene, viser Leite at han kan slå. Barytoninstrumentet til Leirtrø fungerer både som gitar og bass. Det passer godt for de idéene han lanserer. Han kan låte både Sharrock-ullent og Didkovsky-vilt. Når bandet pludrer fram enkle temaer, er Leirtrøs fine register bra å ha. Tyngdepunktet forskyver seg stadig, men lederskapet har de felles ansvar for. Når trioen nærmer seg støyen, har de gjerne melodien med seg, og når Storløkken Åse får rom til å fortelle sitt, er de to andre så tett på at historien eies like mye av alle. Dette er høylytt intimt.


Nicolas Leirtrø. Foto: Thomas Hegna/Kongsberg Jazzfestival

Trioen er et krevende format med tanke på variasjon og bredde. I Like To Sleep løser det ved å være i sitt eget og pirre oss med fine avstikkere. Som når Leirtrø og Storløkken Åse tar fram hver sin bue og gjør strykekonsert på egne premisser. Det låter vakkert på foruroligende vis. Som grovkalibret lyrikk. I siste strekk går de inn i konsertens mest jazzpregede del, med en smal åpning mot Gary Burton. Så tømmer de posen og setter punktum med kraft. Jeg hadde store forventninger til dette møtet med bandet på scenen, etter «Daymare»-albumet, og de innfris. Det skal være sånn at musikk på scene og musikk på plate har ulik form og størrelse. Det nye stoffet bandet presenterer, lover godt for planlagt plateinnspilling. Måtte disse tre ungdommene få holde sammen lenge!


Nils Økland og Sigbjørn Apeland.  Foto: Inger Marie McQuown/Kongsberg Jazzfestival

Nils Økland og Sigbjørn Apeland holder på å gjøre seg klare i det vi entrer Sølvsalen sammen med et lite knippe. Trøorgel og feler venter. Jeg har hørt duoen flere ganger, og stadig lurer jeg på hva det er i dette stoffet deres som treffer meg så sterkt. Kanskje det er tonen som kommer langveisfra eller musikernes evne til å formidle det som kan ligge i den? Apeland og Økland spiller uansett med intimiteten på lag. Melodiene kommer fra kirken, skogen og fjellene, liker jeg å tro.

Det er ikke en sving for mye i det som presenteres her i dag. Det låter som akkompagnement til avkroker og nedlagte bruk. Vemodet er sjelden langt unna. De spiller «Unn meg Gud et lite rom» og gjør meg troende. Måten de blander gamle musikalske elementer med nytt, er enestående, og jeg har aldri vært nærmere Øklands feletone enn i dag. Avstanden er rett i overkant av to meter, og jeg kjenner at vi burde sittet på trebenker med senket blikk.


Nils Økland. Foto: Inger Marie McQuown/Kongsberg Jazzfestival

Både Apeland og Økland forteller små historier mellom låtene. Sistnevnte forteller om en tippoldefar som solgte hester på Kongsberg, og så får vi en slått etter han. Det vanker også en hyllest til Christian Wallumrød som Økland har spilt med. Så kan Økland fortelle at han har fått seg ny bue i kirsebærtre, før han får oss til å danse inni oss. Bilder fra de gamle vollene svever gjennom hodet. Gjerrigheten gjør musikken rik. Romsligheten ivaretar detaljene. Disse to formidler noe helt vesentlig av det jeg mener musikk bør gjøre.

Apeland forteller at folketonene ligner på hverandre. At dette er vandringsmusikk. Så kommer en melodi duoen har fra en mann i Etne, visstnok sunget inn i 1960. Dette er gull. De varierer uttrykkene og leker seg med stort hell. Kanskje det er nå jeg føler meg salig! Det er knappenålstille i salen. Sart og inderlig er nært forbundet i uttrykkene som skapes.  Så forteller Økland om hvordan han lot seg inspirere av tradisjonsbæreren Hans Brimi. Hvordan han kunne bli fysisk varm av å høre spillet hans. Deretter gjør de et stykke inspirert av Brimis spillestil. Det er sterkt berørende. Ord blir fattige i møte med dette. Musikken må fortelle selv. Tårene presser på, og så blir det ekstranummer. En vals knyttet til Ole Bull og den samme Brimi. Det Sigbjørn Apeland og Nils Økland byr på, er verdt turen til Kongsberg alene.

Så bærer det tilbake til Energimølla og Siril Malmedal Hauge. Jeg prøver å nullstille meg og vet at jeg liker det nye albumet som skal presenteres der. De seks musikerne starter konserten med tittelsporet «Slowly, Slowly». Den fine roen i hele Malmedal Hauges framtreden setter tonen. Hun har en stemme som treffer. Pianist Kjetil Mulelid ornamenterer smakfullt, og saksofonist Martin Myhre Olsen gjør det samme, på sin måte. Det er disse to som får mest rom bak vokalisten i første del av konserten. Med «Wooden Hotel» faller mye på plass i Sirils forestilling. Stemmen hennes blir tydeligere i lydbildet, og dette er en låt det er lett å bli hektet på. Den er rytmisk medrivende, og vokalen leker i bølgene. Fengende og stilfullt.


Martin Myhre Olsen og Siril Malmedal Hauge. Foto: Thomas Hegna/Kongsberg Jazzfestival

Malmedal Hauge henvender seg til publikum mellom låtene. Hun forteller om vann som har frosset, om iskrystaller og skøyter. Joni Mitchell gikk også på skøyter. Det er fint å tenke på. Bandet fortsetter presentasjonen av det nye albumet, og det låter vel så levende som i studio. Vokalisten har nærkontakt med bandet og leder fem unge menn inn i vellykkethet. Dette er krevende stoff å sett godt lys i, men denne gjengen lykkes. Av og til åpner sekstetten seg mot friere uttrykk. Det gir variasjon.

Når Torgeir Hovden Standal tar fram kassegitaren, skifter atmosfæren. Både «Albatross» og «Scent of Lilac» er små ostebiter der musikerne spiller innholdet varmt. Så kommer gitarintroen på «Tonight». Den er kraftfull og tilbakeholden til samme tid. Det nakne akkompagnementet er som skapt for kveldens stemme. Dette skinner. Mine fineste opplevelser kommer når Malmedal Hauge synger sangene sine i det jeg tillater meg å kalle lette omgivelser. Ja, det er såre enkelt å la seg underholde av denne svært kompetente gjengen. Så blir det velfortjent ekstranummer, i helt rolig og kledelig form.

Dagen avrundes i rom med stilskaper Nils Petter Molvær. Han er på festivalen med bestillingsverket «Frameworks». Med seg på scenen har han gitarist/steelgitarist Johan Lindstrøm. Trommeslager Erland Dahlen, bassist Jo Berger Myhre, fiolinist Harpreet Bansal og Vladislav Delay på elektronikk og sampling. Det er et ytterst velfungerende kollektiv. Personlig har jeg likt alt jeg har hørt av Molvær på plate, men jeg har varierende erfaring med konsertene hans.


Nils Petter Molvær og Erland Dahlen. Foto: Inger Marie McQuown/Kongsberg Jazzfestival

Han setter i gang med denne tonen som har blitt et referansepunkt. Et forlenget signal fra Miles Davis og Jon Hassell. «Frameworks» starter på et sted jeg alltid liker Molvær. I det stille og langsomt sigende. Her er uttrykket ispedd klokkespill og sår fiolin fra Bansal. Når trompeten kommer inn, får musikken sterk karakter. Så melder beatsene seg nedenfra, og Molværs kjente univers brettes ut. Det låter romslig og vakkert og ikke påtrengende slik jeg har opplevd tidligere. Lindstrøms steelgitar skaper oppdrift. Instrumentet får en utradisjonell og vellykket funksjon i denne settingen.


Harpreet Bansal. Foto: Inger Marie McQuown/Kongsberg Jazzfestival

Så får vi en groove som får gå og være i stadig endring. Det er virkelig ingen hast her. Molvær retter instrumentet sitt mot salen og skyver ut noe det er godt å holde i. Så setter han seg og gynger på stolen sin mens landskapet forandres rundt han. Myhre ifører seg el-bass. Det rytmiske pådrivet tar seg opp, og de lange linjene pulserer. Vi er med ett i selve Molvær. Dette er stilskaperens rike, og jeg har ikke hørt Nils Petter med bedre lyd på scenen noen gang.

Så er det tid for nakenhet. Trompet og steelgitar går i myk dialog. Her er det også fint å være. Når musikken er på sitt mest massive, er den også på sitt minst interessante. Denne kvelden har heldigvis lite av den slags. Så synger det fra fiolin og bass med bue. Henvendelsen fra de to er forførende. De mange og forskjellig avdelingene i dette verket henger godt sammen. Når trompeten melder seg på i de finstemte dragene fra strykerne, er vi i ett av kveldens vakreste områder. Om ikke Nils Petter Molvær direkte overrasker med «Frameworks», så gir han oss et virkelig finstemt stykke. Atmosfære og musikalitet bindes sammen på unikt vis. Molvær og bandet får stående applaus. Det er fortjent. De har satt et minneverdig punktum for en konsertdag i svært god balanse.

Fra forsiden

Moldejazz - 19., 20. og 21. juli

Fra Bassorkesteret til Jassensemblet: Tre dager på Moldejazz

De første tre dagene på Moldejazz bød på musikalske opplevelser med stort generasjonsspenn, både på og foran scenen, fra Ytre Suløens tradjazz i kirka og mainstream på Storyville til Paal Nilssen-Loves frenetiske Circus-surrealisme, Ola Kvernbergs intrikate Steamdome og Ellen Andrea Wangs vanvittige bassorkester.

Meld deg på vårt nyhetsbrev