Solveigs nye sang
Imponerende nærbilde av Solveig Slettahjell som sanger, pianoakkompagnatør og komponist.
Solveig Slettahjell etablerte i sin tid et unikt og smått uforglemmelig vokaluttrykk med sine hyperfølsomme «slo-mo»-tolkninger av kjente og kjære pop- og jazzlåter. I de seinere åra har åndelige sanger i form av salmer/gospel/spirituals kommet til som et stadig sterkere innslag i repertoaret hennes, ofte med hennes eget, robuste pianoakkompagnement til vokalen, og i fjor høst tok hun det hele med seg til Nasjonal jazzscene Victoria. Dels a cappella, dels syngende alene ved pianoet, dels i samspill med trommeslager Pål Hausken og i noen tilfeller med koret Safari som «gospelvegg» ga hun en konsert som nå er ute som albumet «Live at Victoria», og som bærer bud om at både utøvere og publikum hadde en stor kveld i det fine, intime lokalet midt på landets paradegate.
Inderlig
Slettahjell synger som alltid med sterk henvendelse, og får åpenbart inspirerende respons fra et publikum som i tas med til mange av musikkens rom. Her er inderlige sanger om å elske, som 50-tallsslageren «12th of Never» og Tom Waits/Kathleen Brennans «Take It With Me» (en «veteran» på Slettahjells repertoar); røskende blues med scatkor og tunge pianoakkorder i Gershwin-brødrenes uoppslitelige «How Long Has This Been Going On» (Slettahjell stiller spørsmålet med så mye fynd og klem at man i et glimt føler medlidenhet med den som er nødt til svare), og gospel i så vel «I Don’t Feel No Ways Tired» som i den modne Leonard Cohens «Come Healing». «Be Steady» er en Slettahjell-original i gospel/spiritual-stil, og ikke minst har hun satt melodi til, og framfører med adskillig trøkk tre Emily Dickinson-dikt, «Visit» (eg. «The Wind tapped like a tired man»), «Outlet» (eg. «My River runs to thee» og «A Day» (eg. «I’ll tell you how the Sun rose»). Særlig det første, som i sannhet ikke er for lettskremte, får en dramatisk vokal-og-trommer-overlevering, men hele Dickinson-trioen gir en god innholdsdynamikk til konserten/albumet.
Presset
Så skal det ikke stikkes under en stol at dette nærstudiet, som et konsertopptak jo også er, også denne gang viser at musikkopplevelse i en konsertsal og pr. opptak er ulike størrelser. Slettahjells kraftigste vokalutladninger hadde utvilsomt en medrivende og begeistrende effekt i der-og-da-kommunikasjonen med Victoria-publikumet, men i høyttalerne eller øretelefonene låter stemmen hennes presset i disse partiene, og mister den uttrykksdybden som gjør den mer lavmælte sangen hennes så fabelaktig. Akkurat dét er mer sjenerende enn en og annen skjønnhetsfeil som ikke ville ha sluppet igjennom i en studioproduksjon, men som faktisk gir «kropp & sjel» til live-stemningen.
Jeg merker også at jeg har en liten reservasjon i forhold til de arrangementene som Safari-koret omsetter til lyd, men her er vi dypt inne i smak & behag-land, og hovedinntrykket fra «Live at Victoria» er uansett at Solveig Slettahjell nok en gang har utviklet et sterkt og personlig uttrykk på et nivå som knapt er overbefolket i det hjemlige sanger/pianist-lauget. Det er egentlig bare å gratulere og håpe på mer.
