Solkrem

OJKOS har en formbarhet som gjør konsertene deres både uforutsigbare og rike på variasjon. En sterk plastisk kvalitet har preget de forskjellige utgavene av bandet, stilt seg til rådighet for komponistenes idéer. Det store kollektivets medlemmer skriver som kjent musikk på omgang, og denne ordningen åpner både for stilomslag og kreativt mangfold. Et mini-storband fylt av ungdommelighet og gode ferdigheter har sine egne måter å strekke seg på. Alle de gangene jeg har hørt OJKOS på scenen, har de lyktes med å nå meg. Jeg har selvsagt ikke likt alle retningene deres like godt, men det skal heller ikke være meningen.
Så har man jo rukket å bli litt musikalsk kjent med noen av utøverne i bandet. Kveldens komponist er en av disse. Saksofonist Sol Léna-Schroll gjorde inntrykk på Punkt-festivalen i 2023, i samspill med pianist Clément Merienne, i duoen Cycles. Merienne er hentet inn til kveldens forestilling også. Dette er forøvrig Léna-Schrolls andre prosjekt for OJKOS. Et annet sted saksofonisten har satt merker, er i den strålende Sigrid Aftret-anførte kvintetten Bêl.

Til denne onsdagens konsert har komponisten med seg to harpister. Er det en dobbel Alice på gang? Neppe. Jeg tror vi skal inn i det smale og inn på baksidene, smake det åpne og møte det melodiøse. Uansett ser de to harpene nærmest kongelige ut der de troner gullskimrende i bakkant av scenen, hvis begrepet kongelig kan la seg forstå positivt om dagen.
-Hallo og god kveld, hilser den franske sjefen, før han fortsetter på engelsk. Han forteller oss litt om OJKOS-ordningen og legger til at han har skrevet musikken for sine venner i bandet, sier seg inspirert av Bach så vel som Feldman og lar oss forstå at vi vil høre weird stuff i løpet av kvelden. Sol har både varmen og sjarmen.

Foto: Francesco Saggio

Så er det gitaren til Åsmund Perssøn Ødegaard som knirker økta i gang, ledsaget av ledige pianoakkorder og elektronikk, som et forvarsel om at mer skal skje. Det er en åpning å bøye seg tilbake i. Den tørre og deilige basslyden fra Gard Kronborgs gitar har jeg lært meg å like. Og med engler i harpelyden og en vakker forsiktighet i orkesterets oppvåkning, er dette i balanse. Et sammensatt sig å la seg transportere av. At Léna-Schroll spanderer tid og lar bandet bevege seg i disse rommene så lenge som det gjør, senker seg i opplevelsen. Og når det er mer av klassisisme enn av jazz i arrangementene, står det seg fint.
Komponisten knipser i gang stykke nummer to. Det har en stabbende bevegelighet, med trombonist Jørgen Bjelkerud og trompetist Øyvind Mathisen i front. Partiet gir en fin inngang til de lett intrikate og større forholdene som følger. Det blir gitarsolo med egenkarakter, levert med en type feeling dette instrumentet er alene om å kunne by på. En personlig tone spilt inn i fellesskapet.

Det at Sol Léna-Schroll har latt seg inspirere av vidt forskjellige musikalske kilder, kommer ut som overraskelser i det kompositoriske. Melodiøst og moderne, tradisjonelt og tilbakeskuende.
Vi skal få høre «Petit chose», hvis jeg forstod fransken rett, og det skal bli harper. Jeg tror ikke jeg noensinne har hørt to harper med mørk, melodiførende cello til. Det kan uansett anbefales. Det musikalske bildet utvides, og bror Hector Léna-Schroll tar seg inn med godt mørnet trompet. Han tar også en runde for intensiteten og spiller med eleganse.
Det er mye informasjon i musikken til Sol Léna-Schroll, men den er både transparent og oversiktlig, for øret. Tyngdepunktet forflytter seg. Det kuperer musikken og skaper godt terreng. Så er det når musikerne formidler god tilstedeværelse at musikken lever best.

Den neste låta har en snegle i tittelen, og den er så dansbar at orkestermedlemmene begynner å vugge. Det er Sols tur til å gjøre saksofonarbeid, og jeg kjenner igjen kvaliteten i spillet hans. Vi får Mathisens trompet til godt levert bass- og trommedriv. OJKOS bugner jo av bra solister, og Trym Saugstad Karlsen slår musikken fri, holder den samlet og er til stede som fortreffelig kollektivist. Jeg syns også at orkesteret holder seg med fin dynamikk, uten å ty til det massive. Disse trio- og kvartettformasjonene som opptrer innimellom, har noe befriende og utluftende ved seg, som kontrast til de mer mettede partiene. Når pianist Merienne gjør solo, smiler Sol ekstra bredt. Det lar seg forstå. En annen som fortjener smil denne kvelden, er saksofonist Maria Dybbroe som leverer mye jeg gjerne tar med. Det er i det hele tatt mange øyeblikk som lyser i selskap med OJKOS.
«Infinite loop» er siste kapittel for i kveld. Jeg syns det oppsummerer det denne utvidede timen i Solveggen har bydd på. Finfine ensemblestrekk, solistisk snadder og smittende variasjonsglede.