Fire om dagen er et brukbart kostholdtips på festival.
Når du er alene med instrumentet ditt, har du alle rettigheter. Ingen kan styre deg. Den friheten kan ha noe overveldende ved seg. Man skal fylle formatet uten hjelp fra andre. Nakenheten kan være påtrengende. Min erfaring som lytter er at musikere bruker mulighetene på høyst ulike måter. Bassister som Barre Phillips og Christian Meaas-Svendsen kan illustrere dette poenget. Jeg har hørt dem begge som rene solister og opplevelsene har vært høyst forskjellige. De to har formidlet fra levd liv, gjort alternative teknikker til poeng og brukt egen kropp som verktøy i skapelsesprosessen. De fleste solister vil ha en overordnet plan og la improvisasjonen sette liv i musikken.
Lene Grenager. Foto: Thomas Hegna
Jeg vet ikke om Lene Grenager kjenner seg igjen i noe av dette, men de gangene jeg har hørt henne, har hun levert med stor innlevelse og kreativ kraft. Hun blir omtalt som en av norsk impromusikks mest originale og konsistente stemmer. Det er ikke uriktig. Komponisten, dirigenten og cellisten har lang og bred internasjonal erfaring, og mange vil kjenne henne fra SPUNK og Lemur. Her på Bergseminaret rydder vi plass til stillheten før Grenager gir lyd til instrumentet. Musikken hennes kan ha sterk billedvekkende effekt, og det første jeg ser for meg, er en sverm. Vi hører alle lagene i tonene, mer eller mindre knirkefrie, i det vakre Bergseminarrommet. Hun omskaper seg til et lite orkester og lar intensiteten råde. Grenager holder seg også med et underliggende tema som langsomt skifter innhold. Som om musikken vrir seg unna seg selv. Hun gir rom til mange stemmer. De kan brumme og harke, men først og fremst fører de en samtale seg imellom. Jeg liker tråden som går gjennom uttrykkene hennes. De rytmiske elementene skyves gjerne fram, men klangbehandlingen er vel så viktig i det som kommer. Styrken i spillet varieres, og overraskelsene ligger i detaljene. Når musikken er på sitt mest abstrakte, peker den bare på seg selv. Det gir fine improøyeblikk.
Så drar Grenager venstrehånda over strengene, og det puster hektisk i instrumentet. Når buen presses ned, ynker det seg. Cellistens spill rommer noe dypt menneskelig. Teknikkene hun bruker, frambringer lyd den konvensjonelle musikken mangler. Hun tar oss til alternative steder, med fryd og klage. Så er det som om folkemusikken tar bolig i improen gjennom enkelte strekk, og når hun fyller på med stemmebruk, vekkes en ny retning. Settet er kort og innholdsrikt, og hun blir klappet tilbake for mer. Det spennende livet på baksiden av det tradisjonelle, har fått seg en ny runde. Knirk og knepp er noe langt mer enn lydhermende søsken med tilhold i gamle dører og slitt vinyl. Lene Grenager har truffet igjen.
Marius Neset. Foto: Gunnar Brekke/Kongsberg Jazzfestival
På den andre sida av elva venter Marius Neset med hornet sitt. Like mutters alene som Lene på scenen. Neset går nærmest rett inn i det sakrale, med alle lagene av klang han lokker fram i saksofonen. Det er også sånn at saksofonisten gir rom for melodien i det meste han gjør. Ja, den er sentral som retningsgiver for innholdet. Marius Neset spiller låter eller utdrag fra komposisjoner, og bruker disse som springbrett for det som skjer. Flere av titlene kan gjenfinnes på albumet «A New Dawn». Han bruker temaet fra «Every Little Step» og «A Day in the Sparrow´s Life», og den nærmest overjordiske instrumentalbeherskelsen hans er med fra start til slutt. Han kan skape lyder i saksofonen jeg knapt kan huske at andre har gjort, og han kan spille med seg selv, være sin egen rytmeseksjon. Neset fleiper og sier det er gøy å være både trommeslager, pianist og bassist.
Vi får gjenhør fra albumet «Golden Xplosion» med «Old Poison (XL)». Saksofonisten varierer tilnærmingen og overrasker med innsmett og kommentarer til hovedstemmen. Tonene kan vibrere tungt eller stikke lekkert. Han er med på å flytte grenser for hva som kan gjøres på saksofon. Det blir det god underholdning av. Det er nærmest noe idrettslig over styrken og utholdenheten. Han jobber med å vinne tilbake pusten mens han kommuniserer med publikum mellom slagene. Koketterer med kompleksiteten i egen musikk. Han blir godt mottatt. Det er begeistring i salen. Dramaturgien i forestillingen er også vellykket. Vi er flere som måper. Når Neset får teknisk bravur til å tjene innholdssiden av musikken, er det virkelig størrelse på stoffet. De gangene han bare forbløffer, tillegger jeg mindre verdi. Så er det ingen som går uberørt fra Marius Nesets oppvisning, og sjelden har navnet på dette spillestedet vært mer relevant: Energimølla. – Her er det bare å gå hjem og øve, hører jeg noen si på vei ut.
Eyolf Dale Trio. Foto: Gunnar Brekke/Kongsberg Jazzfestival
Eyolf Dale Trio fyller første kapittel med ren poesi. Pianist Dale legger ut en melodistripe som finner veien inn, helt umiddelbart. Så faller Per Zanussi inn på bass og støtter innholdet. Det er en god måte å møtes på. Når Audun Kleive starter spillet sitt, løfter musikken seg. Han har som kjent en helt egen tilnærming og er en av disse trommeslagerne man slipper å ta feil av. Denne kvelden gjør Eyolf Dale Trio først og fremst låter fra albumet «Being» som ble lansert i vinter. «The Lonely Banker» er en av dem. Musikken er full av sjarmerende melodier som trioen benytter som kjøretøy til mange forskjellige plasser. De tre er så tett på hverandre – og så samstemte – at resultatet er en fryd å lytte til. Sånn låter jazz når den lever. Det arrangerte og improviserte later til å ha vokst sammen, og de lett eksplosive bidragene fra Kleive setter fyr på innholdet.
Så introduserer Zanussi neste låt. Den tørre og reflekterte tonen hans er god å kjenne på. Dette er vakkert, og skjønnheten stikker langt under overflaten. Jeg blir sittende å nyte, og det er vel det fineste jeg kan oppleve på festival. De tre mestrer kunsten å sette friksjon i det lette og legge farge på dagklar klang. «Behind 315» er et nikk til Dales gamle pianolærer, og «Ace» er en liten rytmisk tøffing som kvesses skarp av Kleive og holdes cool av Zanussi. Dale holder tilbake og lar kompet får rom. Det er sånt vi liker. Trioen rydder sin helt egne plass.
Det er ingen selvfølge at den tyngden disse tre musikerne har, skal trekke i samme retning, men det er det som skjer. Denne felleskapets retning samler de individuelle trekkene i seg og blir en egen kraft, en særegen bandkarakter. «The Pondering» kommer med skakt vemod og mye godt på hjertet. Enda en gang reiser de et musikalsk bygg som blir stående. Sparsommeligheten til Dale er rik, og arrangementene vinner seg på det enkle og smarte. Eyolf Dale Trio holder fokus på innhold i alt de gjør. Det låter lekent og passer like godt i juli som til jul. «How Could It Be» er siste låt. Det er som om Dale rammer inn kvelden med lyrikk og lar stoffet synge. Selvsagt må de gjøre en ekstra. Den fyller de med løssluppenhet og glede.
Foto: Justyna Bjerknes/Kongsberg Jazzfestival
Så er tiden inne for bassjubilanten. Arild Andersen har nesten rukket å fylle 76 til sitt eget 75-årsjubileum her på Kongsberg. For anledningen har han samlet et nytt band rundt seg. For meg var det overraskende med to gitarister i besetningen. Selveste «Jojje»Wadenius og Frode Alnæs. På trommer har han Thomas Strønen og på saksofoner Trygve Seim. Det er som om man kan høre lyden fra dem før de har startet å spille.
Andersen har samlet låter han har skrevet til film og teater og ting han har hatt liggende, slik jeg forstår han. Dette er altså ikke anledningen for mer nyskapning. Materialet bandet spiller, er nokså ensartet. Sterke melodier og enkle, velfungerende arrangementer danner ramme for de fem sterke musikernes ytringer. På den ene siden av scenen råder uhøytidelighet, glede og ablegøyer. Wadenius og Alnæs finner åpenbart tonen og representerer et enormt felt av gitartradisjoner. Førstnevnte er en formidabel kompgitarist og en sterk solist. Alnæs kan høres ut som en krysning av Rypdal og Gilmour, men briljerer med allsidighet. Så kan man si at Trygve Seim forvalter Garbarek-arven, uten å glemme at kveldens saksofonist for lengst har funnet sin egen stemme. Thomas Strønen slår med særpreg og binder musikken skarpt sammen. Jubilanten fins det bare en av. Spillet og tonen hans har en egen plass i moderne jazzhistorie.
Arild Andersen. Foto: Justyna Bjerknes/Kongsberg Jazzfestival
Kvintetten spiller et langt sett og skuldrene senkes i takt med konsertens framskridelse. Dette handler om å produsere musikalsk overskudd og glede og holde fram en tidløs kvalitet. Musikken kan være så lun at du bare ønsker å krype inn. Alle fem får stå i midten. Det går på omgang. Andersen er åpenbart fornøyd, og bandet formidler en varm atmosfære som smitter. Lyden er perfekt. Det styrker opplevelsen av det de kommer med. Så er det lite som overrasker meg gjennom denne konserten, men det er såre enkelt å ta inn de mange kvalitetene som ikke bør tas for gitt. Arild Andersen får blomster, samt et portrett av seg selv som gave. Det blir selvsagt ekstrarunde og stående applaus. Noe annet skulle tatt seg ut.
