Solid konsertalbum fra Lo & TJO

Tubaist/gitarist m.m. Kristoffer Lo fikk det store JaZzstipendiet under Moldejazz i 2013, verdt godt over en halv million kroner. Slik reglene tilsier, ble midlene brukt på å finansiere komposisjon og innstudering av et verk som stipendiaten og Trondheim Jazzorkester skulle spille på festivalen det påfølgende år, og Lo & TJO urframførte da også «Savages» på Moldejazz 2014 til god mottakelse.

Lo laget «Savages» – melodier og tekster – for en stor TJO-besetning med tre messingblåsere (Lo, Eivind Lønning, Erik Johannessen), tre treblåsere (Eirik Hegdal, André Roligheten, Mette Rasmussen), gitar/lap steel (Petter Vågan), fiolin/bratsj (Ola Kvernberg), trommer (Gard Nilssen) og to vokalister (Ingrid Helene Håvik, Kari Eskild Havenstrøm). Til Molde-premieren og seinere konserter i Trondheim (Dokkhuset) og Oslo (Nasjonal jazzscene Victoria) var også designerne Pekka Stokke (lys) og Tor Breivik (lyd) engasjert.

I disse dager utgis «Savages» som konsertopptak på vinyl etter å ha vært tilgjengelig digitalt en stund. Dermed kan den som akter å få med seg konserten på Øyafestivalen i august forberede seg i ro og mak på møtet med Los overveiende mørkstemte verk som starter med den lett dystopiske erklæringen «Savages! You win, you win!». Den synges på dissonansakkorder som varsler trøbbel, men åpningen glir likevel over i en mer medgjørlig og messingfanfareaktig morgengry-og-oppvåkningsstemning som seg høver en ekte ouverture.
Så er Lo dramaturgisk smart nok til å overraske med en pent snekret, melankolsk-romantisk popballade om problematisk kjærlighet før han strammer til jazzskruen med den gitarfigur-drevne og lydveggmektige «How We Run» der blåserne får kjørt seg mot slutten.
«#16» er saksofonistlåta par excellence med en soloutblåsning (Roligheten?) over et bandarrangement med ekko av symfoni og Maria Schneider; «Savages 2» er redsel & gny & lydsporet til det endelige slaget mellom sivilisasjonene, mens «Make Fame» låter som den dystre dagen derpå når det skal ryddes, begraves, avreageres og utageres og til sist bedøves. Skrikende saksofoner og hyperaktiv tuba er sentrale aktører i dramaet, som munner ut i noen sekunder frijazz/støy før alle tråder samles i melodiøs andektighet i en backbeatstrofe som etter mange gjentakelser blir til en slags triumfmarsj.

Etter dette kunne en mindre regibevisst hovedperson ha satt dobbelstrek. Men bestillingskomponist Lo gjør tingene skikkelig og serverer et postludium i form av «For», nok en varm popballade, som for å signalisere at det finnes håp tross alt. Med Los syngende Highasakite-kollega Ingrid Helene Håvik og hennes harmonium i front er det bokstavelig talt vakkert gjort av alle impliserte, og avrunder et verk med så frodig musikalsk underskog bak de mest utadvendte riffene og repetisjonene at det ikke bare tåler, men faktisk krever mye konsentrert «innoverlytting» for å stå fram i all sin velde.

Er så «Savages» i hovedsak jazz, rock, dronemusikk, pop eller hva? Det spiller mindre rolle enn det faktum at musiseringen i hver eneste takt forteller om musikerferdigheter med mer enn overflatisk tilknytning til jazzidiomet. «Jazz» anno 2015 er et romslig og tolerant begrep, og med «Savages» har både jazZstipendiaten og Jazzorkesteret sitt på det tørre, overfor så vel stipendkomité som overfor Moldejazz, jazzpublikumet og alle andre.

Terje Mosnes