Solid håndverk fra ung femmer
Det fins mange fine rasteplasser i Toivo Quintets musikk.
Toivo Quintet gir oss bare 37 minutter av musikken sin, men jeg tror de rekker å vise hvem de er. De ni låtene er skrevet av bassist Arne Toivo Fjose Sandberg og forteller om et band som trives på flere steder. Unge Sandberg har studert ved Griegakademiet i Bergen, og det er visstnok derfra dette bandet utgår. Han har med seg saksofonist Aksel Øvreås Røed, trompetist Andreas Hesselberg Hatzikiriakidis, trommeslager Sigurd Steinkopf og gitarist Mathias Marstrander.
Noe av stoffet kan beskrives som drivende post-bop, med sterk melodiføring. «Shipyard» starter med variasjoner over et velstelt basstema, satt i uanstrengt bevegelse av finjusterte trommer. Blåserne fyller lydbildet med langstrakte linjer, før gitaren prøver seg alene med rytmikken. Jeg leser i coverteksten at gitarist Marstrander kan minne om Nels Cline og Marc Ribot. Akkurat den påstanden vet jeg ikke om John Scofield ville ha vært enig i. Heller ikke en ung Bill Frisell! Det er uansett noe på gang i gitarspillet på «View». Den store egenarten kan det jo bli rom for siden.
Marstranders samspill med Toivo-bassisten i «BGO» er det fin klasse over. Måten denne avdempede duetten kontrasterer blåsearrangementer i dette sporet, er også velfundert. I samme låt får vi et swingende parti med Øvreås Røed på Steinkopfs rytmerygg. Det låter både inderlig og smakfullt og kunne gjerne blitt påspandert mer rom. «BGO» er albumets lengste låt. Det er også det sporet som rammer inn bandets virkefelt og kvintettens potensiale på best mulig måte. De frieste partiene fungerer først og fremst som kontrast til det arrangerte.
Den korte snutten «Interlude» oppleves som holdeplass for det lett underfundige, før «210» setter bassen i tilbakelent positur. Jeg kunne kalt denne en kjærlighetserklæring til 60-tallet, men da hadde jeg hoppet over gitarsignalene og mye annen informasjon som har tikket inn gjennom fem tiår. Dette er for øvrig en låt jeg syns bandet slipper før den har rukket å vokse seg fet nok. Så er «Kiev» albumets vakreste. Her spanderer Marstrander pedal steel, og alle fem tar varmt vare på hverandre. Selv om dette innslaget på et vis står i det samme gjennom mer en fem minutter, lever innholdet godt på formidlingsevne og troverdighet. Jo da, det fins mye å trives i på «View». Musikken siger innpå. Dette er imidlertid ikke albumet å gå til for å møte det oppsiktsvekkende. Det er snarere det solide håndverket som bærer inntrykket og gir lovnad og frampek om noe mer. En dag vil det kanskje starte å brenne!
