«Personal Piano» cover
Morten Qvenild
«Personal Piano»
Hubro/Musikkoperatørene

Smått genialt?

Morten Qvenilds første soloalbum byr på original og eventyrlig sammenskrudd musisering.

Hvorfor Morten Qvenild (37) først nå kommer med et soloalbum? Ta en titt på cv’en hans (jazzbasen.no) og lur i stedet på når han tidligere skulle ha fått tid til å lage det. In The Country, Shining, Jaga Jazzist, The National Bank, Susanna and the Magic Orchestra og Solveig Slettahjells SloMo Orchestra er bare noen av de bandene/samarbeidsprosjektene som i mer og mindre grad har båret hans avtrykk siden ca år 2000 og fram til i dag, og siden Qvenild også lever et (familie)liv ved siden av yrkeslivet, er det egentlig bare å klø seg i hodet over at «Personal Piano» i det hele tatt foreligger.

Men det gjør den altså til gagns. Med seks Qvenild-låter og en utrolig versjon av Rihannas megahit «We Found Love» kommer «Personal Piano» som et ekko av pianist/komponist/elektroniker Qvenilds samlede musikererfaringer siden platedebuten med Østenfor Sol i 1998. Men det må sies at ekkoet også klart bærer preg av å være raust etterfylt med erfaringer fra «HyPer(sonal) Piano», Qvenilds stadig pågående kunstneriske stipendiatprosjekt ved Norges musikkhøgskole. I to år har han utforsket flygelets utvidede klangmuligheter gjennom anvendelse av ulike former for elektronisk manipulasjon, og den «foreløpige rapporten» han leverer med dette albumet, er musikk så finurlig sammenskrudd at den er nødt til å vekke oppsikt langt ut over Musikkhøgskolens korridorer og umiddelbare nabolag.

Melodien, gjerne en småfengende eller følelsesladd liten strofe, er kjernen i Qvenilds musikk. Melodien som melodi, melodien som utgangspunkt for improvisasjon, melodien som utgangspunkt for klanglige og rytmiske omgivelser, melodien som stemningspremiss. På «Personal Piano» «forteller» Qvenild melodiene både instrumentalt og vokalt i mer og mindre elektronisk manipulerte uttrykk, og lar dem vandre i uopphørlig varierende klanglige omgivelser som på fascinerende vis gjør helheten til lydlige mosaikker og klanglige kaleidoskoper. Det er en «fortellermåte» som på sett og vis forener popmusikalsk enkelhet med den elektroniske samtidsmusikkens kompleksitet og jazzens improvisasjonsimperativ, og til formålet har Qvenild (med flygelet som utgangspunkt?) laget seg en klanglig verktøykasse så innholdsrik at jeg aldri kan huske å ha hørt maken på ett og samme album.
Resultatet er en musisering så annerledes, og med en så annerledes stemnings- og klangfargepalett, at det kommer til å ta litt tid før vi helt klarer (eller våger) å plassere den. I min verden har «Personal Piano» stø kurs mot overlappingsfeltet originalt/genialt, men sjekk like godt ut dette albumet selv, først som sist. Det blir ikke til å komme utenom, uansett.

Terje Mosnes

Fra forsiden

Plateanmeldelse

Høringsinnspill til statsbudsjettet 2020

Denne uka er det komitéhøringer i Stortinget om regjeringens forslag til statsbudsjett for 2020. Norsk jazzforum leverte mandag 21. oktober høringsinnspill til familie- og kulturkomiteen og til utenriks- og forsvarskomiteen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev