Årets Blow Out! variasjoner er absolutt til å stole på.
Jeg er i fri-modus. Det skjer meg hver gang Blow Out! festivalen byr på seg selv. Det er en tilstand der åpenheten rår og lengselen etter god improvisasjonskunst er framskutt. Etter gårsdagens fire forestillinger er forventningsnivået oppskrudd, og kveldens program gjør lite for å trekke det ned. Med kongelig blod i første sett legges lista pirrende høyt. Sånn skal det være. Jeg tenker selvsagt på Frode Gjerstad som har vært et eget kraftfelt gjennom flere tiår. I dag er han for monark å regne. Han burde ha vinket fra balkongen, men her står han på gølvet, sånn som han pleier, og klargjør seg med klarinetten. Det er trio for Gjerstad i kveld. Han spiller med saksofonist Tieqiao Li og trommeslager Andreas Wildhagen.
Tieqiao Li, Frode Gjerstad og Andreas Wildhagen. Foto: Tine Hvidsten
De tre entrer umiddelbart det hektiske, og Wildhagen styrer de energiske pådragene med autoritet. Det er uro i dette stoffet, og ingen fred å spore gjennom de første omdreiningene. Jeg tenker på vekkelse og tror på det jeg hører. Etter hvert roer musikken seg, og de to saksofonene skjelver sårt. Trommene får det til å marsjere i meg, og det er jo denne type kontraster og overraskende vendinger som får slikt materiale til å stå. Det er ingen selvfølge at improvisatører kler hverandre, men disse tre finner virkelig balansen. Ja, de klarer å ivareta den transparente kvaliteten, selv de gangene de tømmer posen. Tyngdepunktet i musikken er i bevegelse. De gjør det enkelt å lytte oppmerksomt. Trioen blåser seg opp mot det monstrøse i siste del av settet, og det gjør seg. Frode Gjerstad gir oss enda en bunnsolid opptreden sammen med likesinnede. Den legger seg stolt til rette i den store Blow Out! kurven.
Henriette Eilertsen, John Andrew Wilhite-Hannisdal og Ferdinand Bergstrøm. Foto: Tine Hvidsten
Så kommer et av de settene Ståle Liavik Solberg har gledet seg mest til på festivalen. Han introduserer kveldens andre trio. Når hørte du forresten en trio med fløyte, bass og gitar sist? Det kan ha vært på et visearrangement tidlig på 70-tallet. Her står uansett Henriette Eilertsen og får det rommet fløyta fortjener. Instrumentet hennes byr på en kraft som kommer fra et annet sted. En kraft som lar seg møte på en helt annen måte enn saksofonens. Bassist John Andrew Wilhite-Hannisdal og gitarist Ferdinand Bergstrøm fører et språk som ivaretar denne særegenheten. Det er Eilertsen som er anfører gjennom mye av denne trio-ferden, men det åpnes for flere innfallsvinkler. Gitaren og bassen får gå alene, og det som kommer, er både smakfullt og lavmælt. Det er treverkets gleder som formidles. Sjelefreden kan faktisk finne livsgrunnlag på improkonsert. Det er det som skjer her. Stemningsleiene skifter, mens den kledelige forsiktigheten råder. Jeg vil lansere uttrykket behagelig fritt. Ta det som et kompliment. Når musikken legger seg til hvile, er overgangen glidende.
Marianna Sangita Røe, Kristine Tjøgersen, Joel Ring og Heida Johannesdottir. Foto: Tine Hvidsten
Vi svinger inn i en ny gate i neste innslag. Tubaist Heida Johannesdottir, cellist Joel Ring, klarinettist Kristine Tjøgersen og vokalist Marianna Sangita Røe knytter seg opp mot samtidsstolpen, men skaper et sig som drar det ukategoriserbare etter seg. Det pustes og gnis, pipes og kneppes. Denne innfallsporten har jeg gått gjennom før, men utsikten er i og for seg ny. Jeg liker hvordan tubaen tar til vingene, litt gåseaktig, men også smidig. Vokalisten legger ut tekst som finner sitt eget liv. Den sparsommelige bruken av elektronikk pirrer lydbildet. Kvartetten utvikler en fortelling med et fint knippe av spenningsmomenter, uten at de fire blir denne kveldens favoritter.
Jonas Cambien og Paal Nilssen-Love. Foto: Tine Hvidsten
Kveldens fjerde sett er mitt. Sånn må det bli med Jonas Cambien og Paal Nilssen-Love i tospann. Og, joda! De drar rett i krigen, avfyrer våpen og forsvarer den frie ytring med tangenter og skinn. Dette er prima. De har rikdommen på sin side og kreativiteten på svært nært hold. Vi møter to skarpe profiler, og de to virvler i vei med karakter i hvert anslag. Cambien slipper til flere språk i spillet sitt, og han forener dem helt uanstrengt. Så tar han fram sopransaksofonen og gjør en god figur med den også. Han treffer meg imidlertid sterkest med klaveret. Så er det Paal Nilssen-Love som har skjemt oss bort så lenge nå at vi står i fare for å ta kvaliteten hans for gitt. Han slipper løs udyret og får det til å logre. Duoen dynker oss med nyanser og gode påfunn. Jeg tror jeg bare avslutter med å gratulere. Makan!
