Smakfullt og vellykket

Siril Malmedal Hauge har kontakt med sin indre Joni. Det er selvsagt ment som et kompliment. «Court and Spark» dukket umiddelbart opp i hodet i møtet med åpningssporet på «Slowly, slowly». Det er jo såre fint å slippe musikkhistorien inn i sitt eget. Selvsagt helt umulig å unngå også. Malmedal Hauge lykkes for øvrig godt med utformingen av personlig avtrykk. Til å hjelpe seg med det har hun med seg et lite kremlag av utøvere som bidrar med retning. Mange vil forbinde vokalisten fra Sula med Jacob Young og duosamarbeidet med han. Andre kan ha fått med seg at hun mottok Moldejazz sin jazztalentpris i 2018 og at hun Jazzland-debuterte med «Uncharted Territory» i 2019. Nå er hun utnevnt til NTNU-ambassadør for 2021.

Hun har en stemme som rommer mykhet og styrke og formidler med en tilstedeværelse som trekker meg inn. Dette nærværet er sterkest der Malmedal Hauges vokal får være naken. Så liker jeg variasjonsbredden på albumet. Den er knyttet både til leken med vokaluttrykkene og til den kvintetten som utsmykker omgivelsene. Siril kan være et lite kor. Stemmepåleggene kan få sangene til å svulme, og instrumentene kan ese. Noen steder der dette skjer, kan partiene oppleves som lett forvokste. Det enkle er ofte det vakreste, og nettopp det er det mange langsomme eksempler på her. Du møter et av dem i åpningen på «Scent of Lilac». Ja, det er mye godt å ta av.

Så er det «Wooden Hotel». Jeg får det for meg at den er en hilsen til Cassandra Wilson. Iallfall et lite nikk, i starten av sangen. Den er småfunky og tørr – og veldig tøft spilt. Martin Myhre Olsens saksofon tar til vingene, og vokalen danser til en rytmeseksjon som vinner prisen. Dette sitter! Det er både fengende og vitalt. Her har vi en tropp som fungerer. «Featherlight» lar mykheten slippe til. Gitar og piano fremmer elastisiteten.

Alt som høres, er tuftet på godt arbeid  i studio. Kontraster bli understreket, sødme forstørres og bærekraft styrkes. Det er flott å høre hvordan vokal og instrumenter er vevd i siste del av «Purpose». Denne formen for lekenhet gir tyngde til albumet. Konstruksjonsarbeidet i studio truer aldri den umiddelbarheten som næres av improvisasjon. Siril Malmedal Hauge holder seg i balanse. Så gjør gitarist Torgeir Hovden Standal mange fine grep. Han fyller «Tonight» med grov forsiktighet, sulten på å forsyne seg av bluesen og skakk nok til å vekke interesse. Han tilfører albumet mye smakfull bevegelse. Det gjør Kjetil Mulelid også. Akkompagnatør, fargelegger og stifinner. Han har gjort oss godt vant. Det er virkelig en fin-fin bukett sanger Siril Malmedal Hauge presenterer. Hun gjør stor stas på det gode, gamle albumformatet, med rød tråd og variasjonsbredde.