De henter mange av kveldens sanger fra albumet «Capital Punishment for Cars».
I forkant av konserten satte jeg på debutalbumet til Ab und Zu og forstod etter hvert at jeg markerte et jubileum. Det ble utgitt på EMI i 1989, og der fanget Anne-Marie Giørtz inn tidsånden på jazzens vegne, med en stor dose pop-estetikk og varierende grad av gode idéer. Bror og keyboardist Ole Henrik Giørtz stod for det meste av musikken på albumet. Paolo Vinaccia, Olaf Kamfjord og Eivind Aarset fylte opp resten av bandet. I blåserekka: Nils Petter Molvær og Bendik Hofseth. Intet mindre. Ab und Zu var en forlengelse av Anne-Marie Giørtz Kvintett der Audun Kleive og Vidar Johansen var med. Det kan være riktig å si at det som kjennetegner Giørtz´ lange karriere, er allsidighet. Noen vil huske henne fra Trio de Janeiro som fikk Spellemannspris i 1993.
Henvendelsen treffer
Den trioen som spiller på Kampenjazz i kveld, ble startet i 2008 og består av Anne-Marie Giørtz på vokal, piano, perkusjon og koto, Eivind Aarset på gitar og elektronikk og Peter Baden på trommer, perkusjon og elektronikk. Det legger seg faktisk en eim av norsk jazzhistorie over lokalet før de starter. Konsertens hovedperson framstår som uhøytidelig og munter i sine henvendelser til publikum, men de sangene hun framfører bærer på mye alvor. Det er sånn vi kan like. Mange av de tekstene hun benytter, er skrevet av den amerikanske poeten Fran Landesman, og den første låta, «After We´ve Gone», er intet unntak. Det er en dyster framtidsvisjon som løftes fint av trioen. Gitaren er myk som en pote, og pianoanslag og elektronikk underbygger fløyelsinntrykket. Giørtz har ingen overdådig stemme, men hun har en henvendelse som virkelig treffer.
Anne-Marie Giørtz. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz.
Rik gjerrighet
Hun synger og fremsier tekstene. Det er en god kombinasjon som i noen øyeblikk får meg til å tenke på Annette Peacock. Ja, Anne-Marie Giørtz stiller seg også i en tradisjon som drar i singer-songwriter retning. Laura Nyro og Janis Ian er med meg i kveld, selv om kveldens trio står på egne bein. «Middleclass Blues» er skrevet av Hans Magnus Enzensberger, og Aarset spanderer en middelklassebluessolo med manipulert gitarlyd. De tre bygger utrykket større, før de kontrasterer tilbake til det stillferdige. Det er ytterst smakfullt gjort. Denne gjerrigheten deres er rik, på sine egne premisser. –Det er viktig å ta vare på vennskap, sier Giørtz, før hun synger «Make New Friends». Disse enkle og sannhetssøkende betraktningene hun deler med oss mellom sangene, fungerer godt. Det skal en viss modenhet til for få til nettopp det.
Eivind Aarset. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz.
Min trio
Den tematiske enkelheten i «Unlit Room» matcher den nakne teksten. Gitarlyden henger en kort stund i lufta og minner om andre tiår. Aarset er et lite orkester i seg selv, et omdreiningspunkt for musikken. –Det er ikke verst å finne en så fin gitarist i heimen, sier Giørtz. Det har hun aldeles rett i. Aarset tar også fram smaksprøver fra David Torn-feltet, men han er først og fremst midt i sitt eget. Jeg trives godt med dette stoffet. «Twilight» har en åpen og mørk intro. Kunsten å spille lite blir gjennomgående godt i varetatt. –Det er min trio, så jeg kan gjøre som jeg vil, sier Giørtz og setter seg bak en tromme. Hun kommenterer tekstenes dysterhet ved flere anledninger og synes hun må forteller oss at de tre på scenen har det bra. –Ikke sant, Eivind! Det blir en fin helhet i forestillingen, en lun menneskelighet å ta med seg. De avrunder med «I´m alive» som er en hyllest til livet, skrevet av Anne-Marie Giørtz. Kveldens sanger forlater meg ikke når jeg går ut døra etter konserten. Dette er også min trio.
