Smakfull gitartrio med vokalhjelp
Mye å glede seg over på et album som setter fine strengetradisjoner bak rattet.
Gitarist Bård Helgerud byr opp John Scofield til dans i «Hvittingfoss Skyline», åpningssporet på «Park Blues». Sagt på en annen måte: Stilmessig hører jeg flere berøringspunkter mellom Helgerud og Sco. «Hvittingfoss Skyline» er en tettdrevet og utadvendt lettfordøyelighet som tar inn musikernes dyktighet. I likhet med sin dansepartner har Helgerud både feeling og pustekompetanse. Gitartonene hans får fine livsvilkår og god anledning til å vri seg i vellyst. Det låter fengende og friskt.
I Boarding Completed har gitaristen følge av bassist Andreas Dreier og trommeslager Magnus Sefaniassen Eide. Trioen startet med å spille standardstoff fra den store amerikanske sangboka, men har gått over til å gjøre Helgeruds egne låter. Albumets komposisjoner skal være inspirert av gitaristens utenlandsopphold og dertil hørende hjemlengsel. De er også å regne som hyllester til den musikken Helgerud har latt seg påvirke av, fra 50-tallets hard bop til 90-tallets grunge. På tre av albumets spor synger Live Foyn Friis.
Tilbake til «Hvittingfoss Skyline». Den lar også rytmeseksjonen ta to steg fram, mens gitaren trer tilbake i mykt komp. Det er klassisk jazzadferd, og det er smakfullt håndtert. Så er det sterk sving i tittellåta. Bård Helgerud har teknikken inne og spiller midt i en gitartradisjon der det er mange utøvere som liker seg og speiler hverandre. Den krevende ferden mot egenart kan som kjent være lang. Jeg syns rammene i gitaristens låter er tiltalende. Bare hør på «Endelig hjemme». Den går inn i rommene med et melodifølge man virkelig kan være i hus med. Noen ganger kan låttitler fange inn grunntonen i musikken. Det gjør «Endelig hjemme». Du setter fra deg bagen og opplever husfred. Dette er vakkert og velspilt.
Albumet består av åtte låter, og først i nummer seks kommer Live Foyn Friis på med vokal. Det gir musikken et mykere nedslag. Stemmen introduserer seg uten skarpe kanter. «Ekte kjærlighet» har smak av pop, slik denne kan smake innbakt i jazzen, og det er fint svev og god formulering i Foyn Friis´ sang. Hun kombinerer inntrengende henvendelse med kjølig distanse. Det er forlokkende renhet i uttrykkene hennes. Det passer godt inn i den lune gitaratmosfæren som forkynnes i sporet «Vinter». Det vibrerer tilfredsstillende. Når kvartetten avrunder med «På stylter gjennom Kardamili», tenker jeg på godt håndverk og fin jazzinnlevelse.
Når jeg betrakter albumet i sin helhet, vet jeg hva jeg liker best. Det er den første delen der trioen utfolder seg alene. Der finner jeg de mest velsmakende idéene, direkte knyttet til Bård Helgeruds strengeføre vitalitet. Den lekenheten de tre formidler i «Innen klokken slår åtte», setter seg i minnet. Jazzen må kultiveres, holdes ved like og pleies. Tradisjoner må dyrkes. De oppgavene tar Boarding Completed seg riktig fint av. De fire plukker fra historien og formidler med eierskap. Det lar seg høre.
