Mette Henriettes trio lar minimalismen råde gjennom en levende kveld.
Jeg har gjenoppfrisket mitt eget forhold til Mette Henriette før denne kveldens konsert. Gått tilbake til 2015, da debutalbumet hennes forelå. Et dobbelt, sådan. Det første doble debutalbumet utgitt på ECM. En større tillitserklæring kan en ung saksofonist knapt få fra et plateselskap. På denne utgivelsen spiller Mette Henriette med pianist Johan Lindvall og cellist Katrine Schiøtt på album o. På album Ø har hun med seg et stort ensemble av musikere med høyst ulik bakgrunn. Det gir et bredt spenn i uttrykkene som presenteres. Varsomme, nesten gjennomsiktige trio-slør og velbalansert ensemble-kraft. Det bor liv i komposisjonene hennes. Som om selve naturen har flyttet inn for å gi seg til kjenne der den finner det for godt.
Tanja Orning, Ayumi Tanaka og Mette Henriette. Foto: Helge Brekke © Munchmuseet
I november kommer «Drifting», Mette Henriette nye album på ECM, innspilt på Munch. Der spiller hun i trio med Johan Lindvall og Judith Hamann. Denne onsdagen på Munch heter pianisten Ayumi Tanaka og cellisten Tanja Orning, og det første temaet vi mottar fra scenen, kommer i fløyel. Eller kanskje det er velur. Muligens silke. Det er uansett godt å ha mot kroppen. Det skjelver lett i saksofonen, og celloen stikker korthugde kjepper i hjulene på det nydelige. Mette Henriettes musikk trenger en smule innebygd motstand. Ja, det er helt nødvendig for at den ikke bare skal skli sleipt gjennom øregangene. Elegansen bør ikke stå naken alene.
Det gjør den da heller ikke. Det er fascinerende å høre hvordan trioen klarer å sette styrke i det lavmælte og forstørre effekten av små detaljer. Forhindre de korte stykkene fra å vippe inn mot det romantiske. Det er tålmodighet i det vi får høre. Mette Henriette spiller i et rom der Jan Garbarek henger i ramme på veggen, uten at hun lar seg forstyrre mye av det. Folkemusikken kan sveipe innom, og saksofonen kan te seg som fugl. Tanaka legger ut en repetisjon som Orning hekter seg på. Stryker fram et mørke. Det er touch av drama i bevegelsene, men det som kommer, er stillferdig gjort. Som små kapitler følger stykkene hverandre gjennom en helstøpt fortelling. Musikken blir aldri sjenerende innbydende. Heldigvis. Det er lett friksjon å spore hele veien.
Så drypper det fra klaveret. Det låter så intimt og vakkert at det blir sittende. Ayumi Tanaka spiller med en forståelse og innlevelse det er lett å bøye seg for. Og det puster i saksofon og cello. Det er de alternative teknikkene som suser stille. Tanaka preparer pianoet og spiller på innsiden. Noen strekk har dans i underlaget. Andre steder hører vi insekter ta bolig i musikken. Det klinger liksom av solrenning og morgendis. Hadde kveldens musikk vært et landskapsmaleri, ville vi ha sett bekker sildre gjennom småkupert terreng. Konserten er så godt som fri for solistiske innslag. De tre utøvernes skarpe bidrag tjener felleskapet. Når pianoet kimer avdempet, saksofonen synger og celloen hvisker strøkent, kan melankolien ha bra kår. Jeg blir ikke revet med av denne musikken, men den pirker ved noe av fin betydning. Mette Henriette har en tilnærming som gir stoffet hennes god tyngde. De sublime stemningsleiene er gode å være i. Ja, på sitt sterkeste avsetter de smak av stillferdig magi.
