Inntrykkene står i kvalitetskø på Kongsberg.
Det hefter etter hvert noe rituelt ved mine årlige besøk på Galleri Åkern. De fungerer som portåpnere til Kongsbergfestivalen, og disse konsertenes lavmælte form, er som skapt for varm start. Mens jeg venter på at Hilde Marie Holsen skal entre scenen, svever tidligere Åkern-opplevelser gjennom hodet. Monkey Plot, Christian Meaas Svendsen og selveste Keith Rowe dukker opp i minnet. Dette lokalets gammelmodige stil gir løft til musikkens samtidstone. Det langstrakte rommet, med loftspreg og ro, tar så å si musikken på alvor.
Fin karakter
Hilde Marie Holsen løfter trompeten til munnen, og lyden er dagklar og lekker, slik vi kjenner den fra album og tidligere opptredener. Hun lar elektronikken spille med, i en langsomhet som er betagende. Hassell og Henriksen-tradisjonen synger i underetasjen av dette stoffet, men Holsen fremmer sin egen tone. En pulserende drone gir fundament til det som ellers foregår i musikken. Den elektroniske bearbeidingen gjør lydbildet rikt, og etter hvert øker intensiteten. Den fluktuerende massen hun setter i bevegelse, kontrasterer trompetens rene vesen, men skrapelyd og lett fuzz svekker ikke musikkens tilgjengelighet. Den er hele tiden lett å være i. Åpenhet og fravær av drama gir den karakter.
Så er det Joshua Abrams som inntar den lille Åkern-scenen, med ståbass, perkusjonsinstrumenter og guimbri. Han er en av Chicago-miljøets virkelig interessante utøvere, og selv om han er mest kjent som bassist i en rekke band og prosjekter, dyrker han også soloformatet. Han starter konvensjonelt, med ståbass og et bluesbeslektet tema han leker seg med. Synger og messer og er i dialog med instrumentet sitt. Blir aldri stående lenge i det samme. Forteller små historier, detaljorienterte og rikholdige. Det er likevel guimbri-avdelingen som gjør sterkest inntrykk. Den har mørke i seg, og et lett hypnotiserende islett. Det er en kvalitet Abrams også skal ta fram med sitt Natural Information Society seinere denne dagen.
Valgets kvaler
Eirik Hegdal: EnEnEn med Johan Lindström. Foto: Morten Kolve/Kongsberg Jazzfestival
Kongsberg setter meg alltid i vanskelige valgsituasjoner. Dagens første involverer Eirik Hegdal og Erlend Apneseth som spiller på hvert sitt sted til samme tid. Jeg velger meg prisvinneren. I fjor mottok saksofonist og klarinettist Hegdal festivalens store musikerpris. Derfor er han aktuell med tre konserter her i år. Denne første gjør han med trioen sin, EnEnEn, og gitarist Johan Lindström. Hegdal forteller om sin første konsertopplevelse på Kongsberg, med Bill Frisell Trio, og jeg forstår han dit at denne forestillingen er inspirert av nettopp den opplevelsen. Det gir iallfall mening i møte med de arrangementene han presenterer og den sounden vi hører. Den duvende spillestilene til Lindström, kombinert med Hegdals luftige og sterke komposisjoner har noe frisellsk ved seg. Klarinettens tørre klarhet og Lindströms lette fingerspill. Både Eirik og Johan har forstått verdien av gjerrighet. Trommeslager Tor Haugerud og bassist Michael Duch tilfører musikken dynamikk og ivaretar Hegdals skakke og sjarmerende melodilinjer. Det låter underholdende, i ordets potente forstand, og musikken blir ikke mindre myk når Lindstöm setter seg ved steelgitaren. Frisells ånd blir heller ikke mindre nærværende. Etterhvert koster de på seg et snev av funk og tar musikken til nye steder. Det er såre enkelt å like seg i kvartettens selskap. De blir klappet inn til ekstranummer, og avrunder med «Den fineste dagen». Det er en myk ballade som formidler en sår glede som berører.
Dypt inne
Natural Information Society utvidet med Helge Sten og Hamid Drake. Foto: Gunnar Brekke/Kongsberg Jazzfestival
I likhet med Eirik Hegdal har Joshua Abrams fått med seg gode forsterkninger. På Energimølla er Natural Information Society utvidet med Helge Sten og Hamid Drake. Indisk harmonium og afrikansk guimbri fronter kveldens uttrykk, går det an å hevde. Like riktig er det å framheve den kollektive tilnærmingen som preger musikken. Det er en slags gjentakelsenes estetikk som spiller seg ut, som i gnawatradisjon og sermonielle uttrykk. Sekstetten setter opp enkle mønstre i musikken og bygger disse ut med stor og langsom ro. Man blir dratt inn og omsluttet. Som om gammel tradisjonsmusikk blir løftet inn i vår tid. Helge Sten er space-formann i sekstetten og opptrer som utsmykker. Han gjør et smakfullt arbeid. Monotoni og overraskende detaljer går hånd i hånd i Joshua Abrams-bandets utlegninger. Det gjør også vemod og glede. De spiller ett langt stykke, og jo lenger ut i materien vi kommer, desto lenger inn befinner vi oss. Dett er virkelig et godt sted å være.
Originalitet
Kim Myhr i Smeltehytta. Foto: Justyna Hapeta/Kongsberg Jazzfestival
I Smeltehytta venter Kim Myhr og hans strålende You/Me prosjekt. Bandet hans består av fire gitarister og tre trommeslagere og perkusjonister. Musikken har en sterkt original kvalitet, og i kveld skal denne kvaliteten gjøres høyst levende. De fire gitarene velter ikke direkte over deg. De treffer mer som klokkeslag og risling mot pannen. Jeg rekker til og med å tenke på langsomme bølgeslag før bandet er over i noe annet. Håvard Volden setter en akkord på repetisjon. Ja, alle fire gitaristene kan messe på det samme, mens perkusjonistene tilfører variasjon. Ingar Zach, Tony Buck og Hans Hulbækmo har hver for seg – og samlet – et så bredt uttrykksregister at det kjennes. De farger gitarveggen med kreativ eleganse. Myhrs band tar et oppgjør med gitarhistoriens klisjéer. Når de introduserer det som kunne vært en intro til en fengende rockelåt, så forstår vi i neste øyeblikk at sånn er det ikke. De veksler mellom akustiske og elektriske gitarer og skaper variasjon. Tida går fort i dette selskapet. På vei til hotellet tenker jeg på noen av de opplevelsene jeg hadde som nittenåring i Molde. Den overveldende nyhetsverdien. Det var ikke riktig sånn i Smeltehytta i kveld, men det er ikke for ingenting at nettopp de tankene tok meg.
