Strønens nyskapninger og Winstones tilbakeblikk gjør susen.
Av Arild R. Andersen
Jeg samler på særegne stemmer og artister som ikke står stille. Perkusjonist og komponist Thomas Strønen har både stemme og bevegelse og er en av disse det gir mening og glede å følge. I fjor sommer mottok han Kongsberg Jazzfestivals store musikerpris og i vinter og vår var han residerende kapellmester på Kampenjazz og Cafeteateret på Grønland i Oslo. Der så jeg han med Ståle Storløkken, Jo David Lysne og, ikke minst, Otis Sandsjö i bandet. Den svenske saksofonisten, som for øvrig gledet meg stort med sin Y-Otis konsert på Maijazz i år, inngår i Strønens nye konstellasjon her i dag. Keyboardist Marie Krüttli er tredje medlem. Jeg kjenner ikke henne fra før, og det er bare fint, siden jeg også samler på nye stemmer som kan romme særpreg og kanskje sette meg i bevegelse.
Marie Krüttli og Otis Sandsjö. Foto: Jonas Adolfsen/Kongsberg Jazzfestival
Denne torsdagen gjør Strønen den første av tre konserter under festivalen. Han skal kvittere ut prisen, og de tre på scenen legger ut egenart fra start. Det er bass, trommer og piano. Og et arsenal med elektronikk. Vi får et tynt pianodryss til dyp basstone og skarpe og åpne trommer. Det puster. Sandsjö kommer inn med en tone i undertrykk, og det elektroniske hjelpeapparatet forsyner musikken med mye overraskende lyd. Saksofonen blir syntetisk og gjør seg til melodika i løpet av et par runder. De tre skaper en lydcollage jeg ikke helt har hørt maken til. Dette er ikke stedet for solistiske eskapader. Trioen spiller med én stemme og skaper omskiftelige uttrykk, der lystigheten har magre kår. Ikke at musikken er mørk. Den har heller et flerstemt alvor i seg, og ingen har vel kommet til Energimølla for å høre lett underholdning, får vi håpe.
Intensiteten tar seg opp. Det er mye frihet i musikken, men den har også noe gjennomgående strukturert ved seg. Som når man holder seg med tydelige idéer og har noe man følger. Strønen trommer fram varierte underlag og fører an med kreativ søken. Det kommer romskip inn i musikken, og det oppstår påtrengende partier jeg ikke ønsker meg annerledes. Space er noen ganger the place. Det er som om de kan blåse opp sounden sin i et øyeblikk, for å slippe ut lufta av den i det neste. Det gir gode lytteopplevelser. Så tar den dype bassen tak i underetasjen og leder uttrykkene i enda en ny og frisk retning. Vi har beveget oss langt i løpet av den første halvtimen. Det vugger og byr seg fram, og unngår det konvensjonelle. Det er fortroppskvaliteter i trioens stoff. Også når det tilsynelatende kommer et uidentifiserbart dyr inn i saksofonen, og det fosser og bruser rundt Sandsjö. Jøss! Det låter vakkert på en grim måte.
Otis Sandsjö og Thomas Strønen. Foto: Jonas Adolfsen/Kongsberg Jazzfestival
Bandet spiller ett langt sett, og mye av forestillingen dreier seg om lek med lyd. Når Krüttli sitter ved klaveret uten akkompagnement, smaker det søtt for første gang. Vi får mye å ta inn fra dette trekløveret. Mye nytt å tygge på. Når jeg går ut i regnet, hører jeg noen si at konserten burde vært kortere. Det er uansett en øvelse å møte musikk som utfordrer og søker det nye.
Jeg kommer litt for seint til åpningen av Guoste Tamulynaites solosett på Steinhuset, og det er alltid lite tilfredsstillende å ikke få med anslaget. Dette er som å dumpe inn i en avdempet klubbmusikk, der Tamulynaite så vidt jeg hører, verbalt kommenterer egen og andres musikk på en vittig måte. Dette har åpenbart snev av performance i seg. Musikalsk liker jeg meg best når hun tar uttrykket ned og spiller på strenger. Det høres ut som en sliten el-gitar i primitivt lune. Hun fortsetter med selvkommentering: – This has been done before. Everything has been done before. Kanskje både hun og jeg tenker på Laurie Anderson nå!
Guoste Tamulynaite. Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival
Men selv om alt er done before, rommer deler av dette settet en tankevekkende originalitet. De styggvakre partiene er tiltrekkende, og de kan være akkurat så høye i volum at publikum plages. Noen holder seg for ørene, men det er før musikken igjen åpner seg mot mer luftige landskaper, med tilskudd fra populærmusikk. Plutselig dukker Brian Eno opp i hodet mitt. Han er det lenge siden jeg har tenkt på, men jeg forstår jo hvorfor han presser seg på nå. Guoste legger ut repeterende figurer og kommenterer dem med unnselige lydbrokker. Det lar seg være i. Tekststubbene har noe fremmedgjort i seg. Bærer på en ironisk distanse. Kombinasjonen av lydrariteter og velkjent plukk gir en slags dobbelthet som fascinerer. Jeg liker at det ikke er ferdigtygget.
Overgangen er stor fra dagens to første innslag og til Norma Winstone som er med i prosjektet: The North: The Music of Kenny Wheeler. Det er godt det er flere som passer på at den store trompetisten, flygelhornisten og komponisten ikke blir glemt, etter at han døde for snart ti år siden. Winstone har blitt en moden dame, og hun bruker et par låter på å komme helt inn i materialet, sånn jeg hører det. Bandet The North består av Nikke Iles på piano, Percy Pursglove på trompet og flygelhorn, Anders Mogensen på trommer, Johnny Åman på bass og Mike Murley på saksofoner. Det er Norma som introduserer låtene og forteller korte, åpne og varme historier om Kenny Wheeler. Blant annet skal han ha påstått at Winstone hadde skrevet tekster som faktisk kom fra en annens hånd.
The North. Foto: Jonas Adolfson/Kongsberg Jazzfestival
Kveldens band har svært godt grep om Wheelers låter. Flygelhornisten får tonene til å lette, holdt oppe av et komp som lever. Pianisten har dette lette anslaget med taffel i seg. Iles´ spill kommer uten overflødigheter, og hun fanger inn det enkle og vakre som komponisten ikke gikk av veien for å dyrke. Jeg kjenner hvordan denne tradisjonelle jazzen synker inn. Som om den dekker et gammelt og oppsamlet behov for noe entydig innbydende. «Canter No 1» har en trippende letthet over seg. En god oppdrift. «Old Ballad» er en gammel låt, og det er selvsagt en ballade i gammel, god forstand. Norma Winstone skuer tilbake og synger vakkert om livet. Hun har en skarp og tydelig frasering og har vært et forbilde for flere, også i vårt hjemlig musikkmiljø. Alle musikerne får vist seg fram med stil. Når Winstone synger muntre «The Hat», med nakent pianoakkompagnement, er det nerve i leveringen. Jeg sitter igjen med en opplevelse som ble sterkere enn jeg trodde den skulle bli. Litt pussig egentlig, med det gode forholdet jeg har til Kenny Wheelers musikk.
Så bærer det tilbake til Energimølla der Lilja Extended allerede har gått på scenen. Jeg rekker fram til hennes ode til Groruddalen, med folkemusikeren Andreas Røine, kjent fra Sudan Dudan, på vokal. Det er en fengende sak med en banal tekst som skildrer et hat/kjærlighetsforhold til dalen. Røine synger med kraft, men vil komme sterkere tilbake på vokalsiden seinere i konserten. I Liljas musikk møter den norske folkemusikken tilsvarende tradisjoner fra fjerne himmelstrøk mot øst. Ikke ulikt hvordan mange world-musikere har for vane å mikse gamle tradisjoner og modernisere uttrykket. Det er driv i Lilja Extendeds stoff, og det er godt spilt, selv om disse åpningsrundene ikke når meg nevneverdig.
Lilja. Foto: Gunnar Brekke/Kongsberg Jazzfestival
Låtene hentes fra albumene «Marble» og «Mirage», men de fleste kommer fra bestillingsverket «I», skrevet til Vossajazz i år. I bandet sitt har hun, foruten nevnte Røine, med seg Beady Belle på vokal, Helga Myhr på hardingfele og vokal, Jon Skaansar på bass og vokal, Erik Nylander på trommer og Khalid Laaouam på vokal, guembri og krakebs.
De fortsette med «Lilja», sangen som er basert på skaldediktet av samme navn, tilskrevet den islandske munken Øystein Åsgrimmson. Lyden sitter, og de musikalske omgivelsene skifter. De holder seg med en storvokst sound, men det er fortsatt ikke størrelsen det kommer an på. Jeg liker de minst andpustne sidene ved musikken best. Der det holdes noe igjen, og detaljene kommer mer til sin rett.
Vi får «New York» som handler om turen Lilja gjorde dit som 19-åring. Liljas linjer fungerer som kledelige utsmykninger. Hun har en gitarstil som hadde tålt mer eksponering. For meg blir instrumentalpartiene med gitar i front, konsertens fineste. Dette til tross for Beady Belles stemmeprakt som kommer til sin rett gjentatte ganger. Khalid Laaouam kommer på scenen til «Tyr», og han utvider bandets nedslagsfelt. Det er vel i denne låta at Myhr og Lilja enda en gang utveksler linjer med stort hell.
Denne pop-soul-world musikken til Lilja Extended treffer publikum svært godt. Jeg for min del blir stående litt på siden gjennom deler av forestillingen.
Borte på Smeltehytta skal vi helt ut i ytterkantene. Natacha Diels skal benytte sceniske virkemidler og kombinere bilde og lyd. Vi skal få høre et gjennomkomponert verk i tre deler, visstnok få oppleve møter mellom musikk og maskin. Hun setter seg noe teatralsk til rette og starter smått og forsiktig, med et xylofon-liknende instrument mellom hendene. Jeg tenker musique mecanique med blodstrøm gjennom seg. Det rusler og går, og jeg opplever det jeg hører som nyskapende. Av sterk verdi i seg selv. Dette er en performance. Stemmen til Diels er klar og ren, kanskje med en affektert twist. Hun manipulerer lyd, og tekstene ledsages av skiftende bilder på lerretet bak scenen, som en slags davidbyrnisme i samtidsmusikken der hus og biler blir betraktet med skråblikk. – This is a house!
Natacha Diels. Foto: Jonas Adolfsen/Kongsberg Jazzfestival
Den eventyrlig teksten om den lille gutten, blir ikke mindre snodig av bildene som ledsager den. Hva er dette? Hva betyr det? Det betyr bare at du skal åpne opp og ta det inn. Være i det på et vis. Det er jo absurd og komisk til samme tid. Musikken som har fått en myk og boblende kvalitet, lever sitt eget liv, samtidig som den slår inn i bildene. Diels setter seg på scenekanten og betrakter det som foregår. Så starter hun på en fortelling fra det gamle Japan. Fire utøvere entrer scenen og omkranser Natacha. De vugger framoverlent på stolene og bidrar med tekstlig innhold. De fem forvandles også til kor et lite øyeblikk. Det er fornuftsstridig forfriskende å overvære. Jeg liker at Kongsberg Jazzfestival strekker seg i denne retningen også. Når forestillingen er over, kjenner jeg meg festivalmett for i dag. Den undringen jeg bærer med meg, er en god bør i bakken opp mot Hyttegata.
