Skadedyr gnager seg plass helt opp mot favorittsjiktet.
Det er ikke bare sesongstarten som lover godt for Kampenjazz. Programmet fram mot jul er spekket med godbiter. Når klubben velger seg storbandet Skadedyr til åpningsforestillingen, bør den da også ha noe å følge opp med. I 2016 leverte Skadedyr et av de enklest lettlikte jazzrealterte albumene av året. «Culturen» er både fengende, intrikat og overraskende, og det kommer fra et norsk musikkmiljø som har skuddpremie på konvensjoner. En rask oversikt over noen av de bandene de tolv musikerne i Skadedyr assosieres med, sier mye: Broen, Moskus, Atomic, BogueChitto, Pip, Torg, Your Headlights Are On, Sagstuen, Filosofer, Nakama, Torstein Ekspress og Skrap. Rører man sammen det disse står for, kan man høre lyden av Skadedyr, sånn omtrent! Det jeg mener å si, og det jeg liker så godt, er at mørk materie og lystig melodi kan inngå uventede forbindelser, at kreativiteten gis gode vilkår.
Her på Caféteatret skal bandet presentere helt nytt stoff, og modne ostebiter fra tidligere album. De kommer rett fra øving i fire dager og skal visstnok i studio for å spille inn i morgen. De to første låtene er nye. Det er «Musikk» og en som foreløpig er uten tittel. Det er trommeslager og anfører Hans Hulbækmo som informerer mellom numrene. Bassist Fredrik Luhr Dietrichson setter kvelden i gang med el-bass, og han rekker å minne meg om Steve Swallow før han forsvinner inn i sitt eget og opp i det kollektive. De ferske komposisjonene bærer Skadedyrs eget merke. Langstrakte temaer, kontraster og dynamikk. De lune melodiene lever farlig. Plutselig blir de spist av fri improvisasjon, før de spyttes ut og er tilbake med forførende kraft. Fokus forflytter seg. Anja Lauvdals piano får lyset på seg, før Marius Klovnings steelgitar skyves fram. Det er likevel sånn at bandet er uten solister i tradisjonell forstand. Spenningen er knyttet til instrumentering og finurlige arrangementer. Et par ganger er jeg nødt til å tenke på Zappa, og de tankene er selvsagt varme. Så kommer «Culturen», og den fungerer bedre live enn på plate. Ina Sagstuen leser Ivar Aasen og får teksten til å klinge. Plutselig stikker Bill Frisell hodet inn i de to gitaristenes samspill, men alle disse glimtene fra jazz- og musikkhistorien får nytt fortegn i Skadedyrs hender. De spiller med på deres premisser.
Konserten har to sett. I andre avdeling får vi «Datavirus». Den kommer i en litt annen tapning enn den vi kjenner, har en annen karakter. Ina Sagstuen lokker på buskapen, og temaet er så fengende at jeg bærer det med meg hjem. De gangene Skadedyr beveger seg mot frie uttrykk, kan de miste noe av seg selv. Det varer imidlertid ikke lenge. «Kongekrabbe» er tittellåt fra albumet som kom i 2013, og den smaker i søndagskveldens utgave. Tida går fort i godt selskap. Hulbækmo tar fram saga og skaper sødme, og det er ytterst fortjent når en fulltallig sal spanderer trampeklapp. Versjonen av «Bie» blir et av denne konsertens høydepunkter. Den samme Hulbækmo peker og dirigerer, og bandet hever seg i ledig eleganse. Enda en gang viser de at de er et band for scenen. Opplevelsen har sterkt preg av glede.
Arild R. Andersen
