Stillfarent alvor og dugelige komposisjoner fra spennende treer.
De myhrlendte områdene i det norske musikklandskapet er gode å være i for tida. Adrian Myhr er en av grunnene til det. Hans musikalske åpenhet står til de vidtfavnende og sammensatte uttrykksformene som preger dagens spennende sang og spill litt ut mot ytterkantene. Bassist Myhr har gjort mange fine samarbeidsprosjekter. Harpreet Bansal, Jonas Cambien, Michel Doneda og Michaela Antalová er noen av de navnene jeg forbinder han med. Det gjorde inntrykk å høre paret Antalová/Myhr på Punkt-scenen for noen uker siden. Jeg har også vendt tilbake til duoens mesterlige album «Zwony», der folkemusikken beveger seg vakkert og skyggefullt over landegrensene.
Her på Kampenjazz i kveld stiller Adrian Myhr for første gang som leder for en trio, med Rasmus Kjorstad på fele og langeleik og Jan Martin Gismervik på trommer og harmonium. Det er en kombinasjon av musikere og instrumenter å bli oppstemt og forventningsfull av. Trioen starter i det helt avdempede, og der skal de forbli gjennom hele settet. Det er Myhr som introduserer kvelden med bue, og det er lokk i det han gjør. Jeg kjenner iallfall på dragningen, og den blir ikke svakere når Gismervik trør orgelet og Kjørstad blir med på ferden. Som et smålåtent vardøger trekker noe gjennom teaterrommet. Kanskje nokon kjem til å kome? Det som kjem, har ingen hast, og det er godt med alvor i hver krok. Den tilbakeholdne tonen har det utmerket i dette lille bandets egen folklore.
Adrian Myhr. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Bassen setter i gang en sløyfe som trøorgelet kortpuster til. Stadig nye motiver blir introdusert og settes i bevegelse, bys fram på ulikt vis. Når fela får rommet alene, mørkner det vakkert og lever med sjel. Det er godt å høre musikk som ikke roper om å bli hørt, der selv trommene kan hviske og gi liv til tålmodige linjer som strykes fram. Det er ikke byens signaler vi hører – eller dens jagende puls. Nei, det er snarere skog og fjellheim i det vi får. Balansen mellom det noterte og umiddelbart komponerte er god, og musikken har pusterom i seg. De korthugde melodiene står godt, og det er gromt å høre musikk der bassen har en så sentral plass. I Adrian Myhrs hender får instrumentet noe det trenger. De få gangene kveldens trio oppleves som intens, er intensiteten av relativ karakter. Når Rasmus Kjorstad spiller langeleik, er uttrykkene på sitt skjøreste. Tonene tipper så forsiktig over instrumentkanten at vi lar være å bevege oss på stolene. Jeg får det for meg at dette har samme grunntone som den unge Bert Jansch og hans likesinnede likte å stelle godt med.
Bassen synge med innestemme, trøorgelet er fint med i koret, og det er sjelden jeg opplever en trommeslager gi så stilfulle bidrag til så stillfaren musikk. Det er vennlighet i det Gismervik gjør. Jeg lar meg også imponere over Kjorstads evne til å bøye sine folkemusikalske innsikter inn i komponist Myhrs sammensatte form. Når de tre stryker hver sin bue over fele, cymbal og bass, tenker jeg samtidsfolk, uten at merkelappen kjennes altfor bekvem. Poenget er vel at Adrian Myhr Trio ikke er til for å båssettes, men for å oppleves, som et lite orkester med frittgående ambisjoner. Bassisten forteller at han har jobbet med disse komposisjonene det siste halvåret. Det arbeidet lar seg høre. Nå som folkemusikken gir seg til kjenne i jazzen og tilliggende musikkformer som aldri før, blir det stadig mer krevende i finne friske måter å la den gjøre dette på. Denne utfordringen løses fint denne Kampenjazz-kvelden på Grønland. Måtte denne trioen få leve!
