Sittende begeistring

Av Filip Roshauw

Før vi starter: Korona. OK, nok om det.

Det forteller kanskje en god del at de som virker aller mest overrasket over Mandaljazz, den på alle måter unge jazzfestivalen som har holdt det gående i en håndfull år på Sørlandet, er folk fra Mandal. For en utenforstående virker det på mange måter innlysende at det burde være en jazzfestival akkurat her, blant hvite hus og sjø og sommerdøs. Det er jo sånne steder disse festivalene er til for å vekke opp.

Men ingenting er selvsagt, det vet vi, og årsaken til at Mandaljazz skjer er den samme som årsaken til at så godt som alle festivaler starter – unge, gira mennesker som er hyppe på å se noe umulig skje. Mandaljazz virker som en festival som har funnet passformen sin, der den i år avholdes i kledelig rufsete telt-omgivelser rett ved det store kulturhuset i byen, Buen. Samtidig er det lett å se for seg at den også kunne vokst i alle retninger, hvem vet, kanskje det er noe sånt som skal til for å skape forbindelsespunkter mellom den særegent sørlandske visetradisjonen og åpen klasse. Det er det siste det er mest av på denne festivalen – bookingprofilen deres er ung, og den er preget av nye jazz-acts som et bredere, norsk musikkinteressert publikum får med seg navnet på. Til vanlig er festivalen preget av nordisk samarbeid, og da særlig av at vi er på et sted i Norge som ikke er så hakkandes langt fra Danmark. Sånn ble det ikke i år, og det har hatt en del å si for sjangerbalansen – mye av det friere og mer knirkete skulle nettopp bli besørget av band fra ulike steder i Norden. Men det som gjenstår er slettes ikke verst – og den første dagen av Mandaljazz 2020 kunne, med konserter fra Skarbø Skulekorps, Charlotte dos Santos og Bendik Baksaas + Fredrik Høyer, vært en festivalkveld som mange ulike steder og sjangerinndelinger kunne vært bekjent av.

Øyvind Skarbø. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Selvsagt starter festivalen med instrukser, og med en hilsen fra primus motor Eirik Kristensen, som både ønsket velkommen og rettet folks eventuelle ekstra betalingsvilje i retning av Antirasistisk Senter. Så introduserte han det lille skolekorpset til Øyvind Skarbø, hvor Signe Emmeluth setter det hele i gang med knotteknitring, før det ene eklektiske innfallet tar det andre, pepret av verbale vittigheter fra den kulgretne sunnmøringen Skarbø. De har tatt opp tre aspiranter denne gangen, forteller han – det er den første Skarbø-gigen for trompetist Torstein Lavik Larsen, gitarist Ivar Grydeland og keyboardist Guoste Tamulynaitė, som det er en stor glede å for første gang få sett en ordentlig konsert med. De nye passer i det hele tatt godt inn i folden her. Skarbø Skulekorps har musikk som kan, og dette er blitt gjentatt en rekke ganger de siste årene, inneholde litt av alt. Men det meste dreier seg om en rekke med tøffende, muntre grooves, og ulike mer aparte mellomspill som ikke alltid sitter som et skudd. Men det er også der korps-konseptet kommer inn – når Skarbø Skulekorps også har slinger i valsen, kan det rett og slett virke som en del av konseptet, på samme måte som den eklektiske men samtidig jordnære sammensetningen av musikalske elementer også kan forklares ut ifra måten korps ofte spiller litt av alt på. Skarbøs steady beat, som han har bassist Chris Holm og Tamulynaité med seg på, blir boltreplass for resten av det orkesteret har å by på. Sødmefyllt lapsteelspill og effektbrett-knirk fra Grydeland, melodiske bidrag fra Lavik Larsen og treblåserduoen Signe Emmeluth og Eirik Hegdal. En spinnvill solo fra Emmeluth et lite stykke uti settet er blant tingene som gjør at publikum, når korpset gjør seg ferdig med konserten sin, rett og slett virker ganske godt oppvarmet. Skarbø har litt slark ved seg, de har de hatt hver gang jeg har sett dem – men de har også en kåserende sjarm som virkelig når frem til folk.

Signe Emmeluth og Eirik Hegdal. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Egentlig skulle Charlotte dos Santos hatt med seg sitt nye band til Mandal – et band som visstnok er en betydelig forbedring, sammenlignet med det litt småstive orkesteret hun jobbet med for noen år siden. Vi ser frem til å se det en annen gang, men i mellomtiden er soloformatet, der hun synger, spiller el-piano og innimellom benytter seg av tracks, en fin anledning til å granske andre sider av dos Santos en den som handler oppsiktsvekkende bra, dypt bejazzet soul. For det er et univers som rommer ganske mye forskjellig, som på de to EP’ene Cleo og Harvest Time leker med identiteter og artistisk introspeksjon  – og i et “nedstrippet” format som dette er det som om eventyret, innflytelser fra frika britisk folk og andre psykedeliske grener av treet, plutselig trer frem. Ja, jeg gleder meg til å se henne med fullt og groovy band igjen, men jeg hadde ikke blitt overrasket, eller skuffet, om hun plutselig hadde dukket opp med en lutt i hånda og en gjeng middelaldermusikere på slep heller, om du skjønner. Hun er rett og slett en fascinerende melodiker, som stadig vekk gir den fantastiske stemmen fornuftige og halsbrekkende ting å finne på. Litt ensformig rekker dette formatet å bli før det er ferdig, selv om et nordelectro-keyboard og en sampler visuelt sett er et sparsomt format, er det et metta lydbilde. Så ja, det blir flott å se henne med band igjen – men hva slags band? Møtet på Mandaljazz føles som noe som kan gå i mange forskjellige retninger i fremtiden.

Charlotte dos Santos. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Etter to konserter med bare sitteplasser, forsøker festivalen seg på litt mer høflig bevegelse på Bendik Baksaas og Fredrik Høyer, kveldens siste konsert. Det er jo sånne ting man kan bli nervøs av – men det viser seg raskt at publikum tross alt har hodet med seg, som de i grunnen ar hatt i alle andre settinger undertegnede har oppsøkt den siste måneden. Jada, forsiktigheten praktiseres på litt ulike vis, men den er alltid der, og får meg til å tenke at enkeltes raseri over at folk simpelthen gir faen akkurat nå er litt malplassert – eller, det er i hvert fall ikke på og foran scener og bardisker den er tydeligst. Det kan ha noe å gjøre med at det er umulig å glemme situasjonen i disse settingene – og det har vel både negative og positive sider, antar jeg.

Bendik Baksaas. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Nå er det på ingen måte slik at duoen Baksaas/Høyer krever et stående publikum. De som får mest kick under denne konserten, er i grunnen de litt eldre, sittende folka som besøker festivalen. Ja, Mandal er preget av unge folk, av musikkinteresserte og av musikere. Men det er også en god, gammeldags sommerlig festivalmiks, dette her, lokale og feststemte folk som minner om det avtroppende Kongsberg-sjef Kai Gustavsen sa om at det er mange i den byen som liker jazz én gang i året. Om det skulle være uklart – det er en god ting, én av mange grunner til at sommerfestivalene fortjener å bli diskutert som noe annet enn en viktig økonomisk bærebjelke i kulturlivet, er jo måten de kan få til publikumssammensetninger man simpelthen ikke ser til vanlig. Og det er bemerkelsesverdig å se hvor rett i fletta Høyer og Baksaas går denne kvelden. På scenen er de noe av et odd couple – Høyer i en sportstrøye og et skjørt som ser ut som et fargerikt badehåndkle, mens Bendik Baksaas ser ut som han har stavhoppet inn på scenen fra en Wes Anderson-film om friidretts-EM i Stockholm i 1995.

Bendik Baksaas og Fredrik Høyer. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Høyer, som folk godt kan finne på å kalle både dikter, spoken word-artist og rapper, er en fryktløs type. De starter og slutter settet med en ny låt, var det “En” en het, mon tro, hvor han på sedvanlig manisk vis forsøker å beskrive eller i det minste nevne alt i en nærmest ustoppelig ordflom som veksler fra vittigheter folk får med seg, stoner-surrealisme og hustavle-aktige visdomsord. Noen ganger savner jeg et annet gir – Høyers diktning slipper sjelden unna kjernetemaet, den indre monologen til et selvsaboterende, urolig sinn. I den grad ting stopper opp, er det som metafortellinger som så forsvinner tilbake i hovedstrømmen va tanker. Men bak all denne verbale manien, har han virkelig en spesiell ro i møte med publikum, både én til én og én til mange, som gjør at jeg blir veldig spent på hva som kan finne på om den kommer til uttrykk i det han fremfører. Baksaas er også viktig – som lydlegger, konstant trimmende hype man og som en nesten morgenradio-aktig sidekick når de snakker med publikum mellom låtene. Det er et sett som i veldig stor grad vektlegger de mer utadvendte sidene ved uttrykket deres, men på et tidspunkt trenger de også lenger inn i kunstmusikksiden, når Høyer finner fram det jeg har notert meg som “et heldigitalt blåsehønn som ser ut som en blanding av en vaporizer og kortterminal” og som han blåser litt på. Men selv ikke da forsvinner det bemerkelsesverdige grepet om publikum de har denne kvelden.

Filip Roshauw