Pan-Scan Ensemble - Blow Out / Mir 20. desember 2016

Siste utblåsning før jul

KONSERT: Nimannsorkester med sprø svor og god smak.

foto: Tine Hvidsten/Konsertforeninga

Når Blow Out og Konsertforeninga arrangerer juleavslutning på Mir, slås det på stortromme. Paal Nilssen-Love og Ståle Liavik Solberg har hver sin, og den ansamlingen av skandinaviske musikere som er samlet  i Pan-Scan Ensemble, er dimensjonert for anledningen. Jeg har et par favoritter i dette bandet. Det er musikere som ennå har til gode å skuffe meg. Alle de gangene jeg har sett dem og hørt dem, har de utvist sann tilstedeværelse og formidlet med troverdighet. Pianist Sten Sandell har båret band alene, og Lotte Anker har spilt seg inn i midtpunktet. De har begge en støpning som nærer troen på frifeltet. I Pan-Scan Ensemble er de sammen med musikere med evne til å løfte felleskapet og gripe tak i sitt eget. De er ni musikere på scenen.  – Kjære landsmenn…..! Ståle Liavik Solbergs godmodige introduksjon er som den pleier å være. Han sitter selv fremst mot scenekanten, flankert av Paal Nilssen-Love. De har glitter i håret og framstår som Løkkas svar på «The Glimmer Twins». Det store bandet starter i forsiktighet. Et summende og lett gneldrende uttrykk blir brutt opp av Sten Sandells kantete anslag. Saksofonist Julie Kjær gjør et skjørt og skingrende soloinnslag, før blåserne bygger et undertrykk som skaper forventning om noe eksplosivt. Paal Nilssen-Love visper fram et hardt underlag, og Ståle Liavik Solberg kobler seg på. Hele bandet løfter seg mot et av kveldens mange høydedrag. Blåserekkas bølge av dialoger slår ut i rommet med fin kommunikativ kraft. Så er trommenes tetthet så massiv at resten av bandet krymper. Sandell får en åpning han fyller med vidtfavnende innspill. Goran Kajfes og Kjær leker ekkokammer, og så høres plutselig musikken arrangert ut. Lange blåselinjer svever nakent uten en trommelyd å støtte seg til. Pan-Scan Ensemble byr på kreativt overskudd og lar selve idérikdommen styre innholdet. Selv om ikke alle musikerne har samme modenhet, så har hver og en av dem en karakter som preger spillet. Lotte Anker og Nilssen-Love legger ut på en lett hysterisk utflukt. Det låter både rått og vellykket. Saksofonist Anna Högberg  bruker pausene i spillet sitt til å sette detaljer i fokus. Sandells gjerrige akkordbruk bygger en melodisk understrøm trompetene nekter å bøye seg for. Så tenker jeg på Fire Orchestra mens jeg lytter og lever godt med assosiasjonene. Maken til frigroove finner du knapt utenfor Skandinavia. Det bygger seg opp mot det øredøvende, før bandet daler ned mot pause. Andre sett speiler det første. Tre trompeter med mute og kollektiv tilbakeholdenhet fra tre saksofoner illuderer julefred. Det avdempede stemningsleiet kler orkesteret. Min opplevelse av rene improvisasjonskonserter står og faller med musikernes evne til å levendegjøre musikkens iboende muligheter, sette avtrykk av seg selv. Denne kvelden er samtlige ni inne i stoffet. Trompetist Thomas Johansson, Sandell og Nilssen-Love stikker ut i en trio og får fin avstand til hovedfeltet, før alle samler seg og tar en ny uventet retning. Det insisterende balanseres fint opp mot det transparente. I tredje låt gir de to perkusjonistene publikum en lydmesse, et lite rytmisk skaperverk som åpner seg fint i ørene. I kveld fremstår alle de de ni musikerne på scenen som favoritter. De har spilt seg varme, smidige og interessante. Småkakene på bordene er spist. Musikken har mettet, og Mir er fortsatt hovedstadens høysete for fritt improvisert.

Arild R. Andersen

Fra forsiden

Vossa Jazz 2024 - dag 3

Mowday! Mowday!

FESTIVAL: Ekstatisk, politisk og rørende verk fra underkjente Shannon Mowday toppet årets Vossa Jazz. Les Audun Vingers siste rapport fra festivalen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev