Kongsberg Jazzfestival – fredag 7. juli 2023

Sigrid, Rickie og GURLS ordner fredagen

Bredden og dybden fortsetter å hjemsøke Kongsberg-opplevelsene.

Av Arild R. Andersen

Saksofonist og komponist Sigrid Aftret har rukket å bli en liten favoritt. Hun er anfører for bandet Bêl som debuterte med albumet «My head is about to explode» i fjor. Det slo ned som en ostebit, slik kun disse kan slå ned. Med mildhet, kraft, fylde og blåskimmel i velsmakende forening. De skarpe og veldreide komposisjonene til Aftret blir myke og levende i møte med musikernes improvisasjon. På albumet har Aftret med seg cellist Joel Ring, trommeslager Tore Ljøkelsøy, saksofonist Sol Léna og tubaist Magnus Breivik Løvseth. Det er disse som stiller på Energimølla også.
Kvintetten går rett inn i et av disse deilige temaene på «My Head»-albumet. Det er åpningssporet «Tomten» vi får høre, og det er det skakke ganglaget og de korte støtlinjene som trekker. Den åpne væremåten er karakteristisk. Uten bass i bandet får musikken en egen vibrerende kvalitet. Tubaen er riktignok dyp og stødig, men den er rundere i henvendelsene enn en bass. I tidligere omtaler av Bêl har jeg trukket fram Henry Threadgills musikk, og nå gjør jeg det igjen. Det er en sann fornøyelse å kunne gjøre det. For Sigrid Aftrets musikk og arrangementer lar seg ikke forstyrre av den assosiasjonen. Det vi hører, er selvstendige rytmisk intrikate væremåter. Den stakkato dansende kvaliteten er tiltrekkende.


Sigrid Aftret. Foto: Even Omberg/Kongsberg Jazzfestival

Når Aftret tar fram fløyte i den første av Sol Lénas komposisjoner i denne konserten, tilføres kledelig skjør eleganse. Eller skal vi heller si en bevrende skarphet. Trommeslager Ljøkelsøy binder partiene sammen og spiller i det hele tatt smakfullt, med øre for helheten. De solistiske innslagene integreres i det kollektive. Jeg sitter og lurer på hvorfor denne musikken faller så lett i smak hos meg, men det trenger jeg strengt ikke svare meg selv på. Det holder lenge å nyte smaken. I noen partier opptrer Joel Ring som bassist på cello. Han og Aftret gjør en tilbakelent duett, og det blir liksom aldri overspilt. Andre partier fylles av sprettent driv som utvikler seg mot mettet kvintettrøre. Variasjonene i Bêls uttrykk blir, ikke overraskende, også en av denne konsertens styrker. Å få et så gjennomkomponert stoff til å leve på den måten vi opplever, gjør seg ikke selv.

Fløyte, saksofon og cello trekker langsomt ut en strek, lett blåfarget og nedfor, og den er til å tro på. Visst kan det være fint å høre instrumentalister som vrenger både sjela og instrumentet sitt, men her på mølla hører vi at det slett ikke er nødvendig for å trenge gjennom. Bevegelsene i musikken  lar brudd og kontraster spille med, samtidig som det åpnes for påtrykk og tyngde. Bandet blir aldri lenge i det samme. De lar temaene utvikle seg og folde seg ut i overraskelser. Sigrid forteller at de har det bra på scenen, men at hun glemte platene hjemme. Hvis noen vil kjøpe, kan de møte henne i Oslo.
Vi får en splitter ny låt som får meg til å tenke at dette bandet må få leve. Den er ikke helt som de andre komposisjonene, bare kledelig i slekt. Dette er også noe som lar være å renne over eller lage unødvendig gnistregn. Den brenner stille, med lyrisk nerve. Siste låt blir «Argusøyne». Bêl har gjort starten på festivaldagen til en ettermiddagsfest.


Foto: Even Omberg/Kongsberg Jazzfestival

Jeg forflytter meg til Låven, og når jeg kommer inn der, ser jeg at stolene står vendt med ryggen mot den enden av lokalet Peter Brötzmann stod og spilte i fjor. Det er litt vemodig å være i dette rommet igjen, men jeg rekker å skyve på den følelsen før fløytist Henriette Eilertsen og bassist Michael Duch inntar gulvet. Dette vil bli mitt første dypp i ren akustisk improvisasjon på årets Kongsberg, og jeg ser fram til å bade. Duch og Eilertsen utformer et dragende sig, der fløyta opptrer som fugl og Duch blir landskapet. Ja, dette er billedvekkende og åpent, både vakkert og friksjonsvillig. Den langsomme foranderligheten synger og knirker i svingene. De to instrumentene er nær hverandre. Dialogen er tett. Hvem som gir tilsvar til hvem, lar seg ikke spore. Samtalen stiger uanstrengt fram. Det som for litt siden fantes av svev i musikken, er borte. Nå har intensiteten satt seg i samhandlingen, og vi er ankommet nye steder. Det fordrer mye teknisk ferdighet for å skape denne musikken.

Nå og da får de mest lavmælte partiene akkompagnement av bilene utenfor låven, mens rytmen i musikken har sin egen puls. Det er ingen som tramper takten eller vugger med. De mønstrene vi hører, spinner fint i hodet, som abstrakte tilnærmelser man liker å få. Duch lar melodiene få plass i bassen sin, og Eilertsens variasjonsbredde holder liv i settet. Når bassisten får plassen alene, hører vi lyden av treverk, med akkurat den temperaturen jeg liker. Fløyte og bass skifter på å bære, bytter roller og lever fritt. Jeg lukker øynene og ser filmen. Scenene rommer klangfarger og temaer du ikke kan oppleve på kino. Tråden i duoens sett er spunnet på kreativitet. Når de to legger ned instrumentene, slår det meg hvor viktig denne type konserter er, for at Kongsberg Jazzfestival ikke skal miste seg selv.

Jeg er blant dem som oppdaget gitarist Kurt Rosenwinkel gjennom Paul Motian´s Electric Bebop Band og deretter skaffet meg de første soloplatene hans. Rosenwinkel er en utøver som har gått fra å være strengt tradisjonell, til å trekke inn elementer fra hip hop, fusion og rock, samtidig som han digger Bud Powell. Mange har pekt på Kurt Rosenwinkel i forbindelse med jazzgitaristers tronskifte. Slik jeg hører han, har han et stykke å gå før han kan puste Bill og Sco i nakken. Kanskje kan kveldens forestilling endre på det synspunktet!


Kurt Rosenwinkel. Foto: Gunnar Brekke/Kongsberg Jazzfestival

Han starter der han kommer fra. I de myke Jim Hall-akkordenes rike. Men han blir ikke lenge. Musikken til Rosenwinkel er lettfattelig i det ytre, men det som foregår i den tekniske avdelingen, er formidabelt. Det sniker seg inn mye fusiontradisjon i det vi får høre, og Rosenwinkels spill er ikke et hvilested for gitartoner. Det er heller ingen hvile i keyboardist Nicola Andriolis soliststrekk. Da er det mer indre liv der gitaren forhandler med det akustiske pianoet. Det er den melodiøse tilnærmingen som karakteriserer mye av det vår mann presenterer, men stoffet har mange overraskende knekk i seg. Bandet hans er et dynamisk fyrverkeri av et lite ensemble. På bass: Doug Weiss. På trommer: Greg Hutchinson.

Det er åpenbart et gitarsugent publikum, målt ut fra begeistringen. Nå dras det i vei på el-piano, og det smaker. Rosenwinkel går inn i John Scofield terreng, og det er jo et bra område å oppholde seg i. Vår gitarist står selvsagt fritt til å kommentere andre og løfte fram sitt eget derfra. Det fins det vel ingen utøvere som ikke har gjort. Jeg mistenker Rosenwinkel for å like å brife litt også. Han får det til å falle bra inn i helheten. Når bassist Weiss får alenetid, viser han seg fram med den erfarne utøverens mesterlige vri. Bandet spiller flere låter som også er å finne på det ferske live-albumet.
Vi skal ned i ballade der Kurt drar en Barney Kessel, før han forsvinner inn i det fusionkontemporære igjen. Det fins ikke mange mothaker i musikken. Det er kanskje derfor den flyter så lett. Gitaristen skifter lyd i instrumentet underveis, men han tar den heldigvis aldri helt inn i synth. Jeg kan forstå at publikummere nikker til hverandre i anerkjennende beundring for mye av det som spilles. Når det gjelder tronskifte i gitarverdenen, er ikke tiden inne. Jeg vet hvilke sider jeg kan nyte hos Kurt Rosenwinkel. Dem fikk jeg også noen av i kveld.

Så er det tid for Rickie! Rickie Lee Jones rakk akkurat å slippe sitt første album før 70-tallet var over, og hun tok umiddelbart plass i livene våre. I etasjen under Joni, men likevel! Jazzen har for så vidt alltid befunnet seg i nærheten av Rickie Lee Jones, men det er først nå hun har sluppet et reinspikka jazzalbum: «Pieces of Treasure». Ut fra det lille jeg har rukket å lytte til det, vil jeg si at det er godt.
Jeg har latt meg forføre av denne stemmen så mange ganger, både live og på plate, og konserten hennes på Kongsberg er noe av det jeg har gledet meg mest til på årets festival. De gode, aldrende damene er i drift for tida. Lucinda Williams har nettopp sluppet et flott album og Joni Mitchell er snart plateklar fra Newport.


Rickie Lee Jones. Foto: Inger Marie McQuown

Jeg får frysninger nedover ryggen i det Rickie Lee Jones setter seg ved flygelet. Sånn kan det gå med slike størrelser i rommet. Hun tar «Living it up» fra albumet «Pirates», før hele det lille, glimrende bandet kommer på scenen. Gitarist Vilray Bolles, bassist Paul Nowiski og Ben Rosenblum på piano og trekkspill. Rickie stiller seg i midten av scenen, strekker seg og myker liksom opp, før hun legger armene i kors og smiler varmt. Hun skal hente noen sanger fra det ferske albumet og starter med «The second time around», en låt mange vil forbinde med Frank Sinatra så vel som Bing Crosby. Det er store pusterom i musikken. Ingen hast å spore, og vokalisten er i fin form. Vi får «Just in time», og det er åpenbart at hun elsker å være i dette. Det kommer ut i sangene. Egenarten i formidlingen er sterk, og gitaristen spiller med formål og innlevelse. Det låter mildt sagt smakfullt.

«September song» gjøres også stas på. Jeg for min del blir helt borte i det jeg hører, og noe mer kan jeg ikke be om fra musikken.
– Jeg føler at jeg burde si noe, men jeg har ikke noe å si. Rickie lar musikken tale, men det er vel også hele meningen. «One for my baby» tar oss inn i bluesen og videre inn i Coolsville. Så får vi gitarkrydder igjen, og det tilfører nydelig smak. «Lazy river» er nærmest lystig, og pianisten nærmer seg stoffet med samme innlevde snakfullhet som gitaristen. Musikerne får bifall fra publikum. Selv blir jeg helt mør når bassisten starter introen til Steely Dans «Show Biz Kids», som Rickie Lee Jones spilte inn på albumet «It´s like this», der hun gjør flere andre glimrende tolkninger også. Tida går rasende fort i godt selskap. Nå trer hun på seg den akustiske og melder at den høres stemt ut for henne. Vi får en av sangene hun skrev i 1977: «Weasel and the White Boys Cool». Det er en fryd å møte den igjen. «Last Chance Texaco» blir vel siste låt. Vi forsøker å klappe fram et ekstranummer, men lykkes dessverre ikke.

Det er mye folk på Energimølla. En nattmesse med selveste Trondheim Jazz Orchestra  & GURLS trekker. – Dette er virkelig kremen av jazz i Norge, altså. Unge, dyktige mennesker. Dette informerer sidemannen min kompisen sin om. Det er ikke gælent sagt, tenker jeg, mens jeg står med hodet fullt av Rickie. Jeg bruker litt tid på å komme meg inn i Trondheim.
Bandet starter med noe latinsk klingende. Marianna Sangita på vokal og Trine Knutsen på fløyte drar tankene mot Flora Purim og Joe Farrell for et øyeblikk, men det er før Hanna Paulsberg drar i vei og orkesteret starter blomstringen sin. Det er trøkk swing og rap, og det er overbevisende dynamikk og tøffe overganger. Det vipper og glir og har noe å fortelle.

Stemningen er høy after midnight, naturlig nok, men i rom med denne musikken er det ingen grunn til å henge med hodet. Tekstene som formidles, handler mye om gutter, om hvor kjekke og håpløse de gjerne er, og det er helst gjort med humor og snert. Sangita har en bra og bærende stemme med soul i, og det er en gjeng med gledesspredere vi har foran oss. Seriøsiteten og alt det fine som foregår i orkesteret inngår i gleden. Det er Eirik Hegdals bassklarinett til vibrafon, Ellen Andrea Wangs utsøkte basspill og Hanna Paulsbergs heftige tone. Dette bandet kan gjøre seg til gyngende monster med full kontroll, med arrangementer som lar seg beundre. Det er en svært velfungerende idé å la GURLS-sangene møte så mye lekenhet og omsorg fra dette prima orkesteret, som får det kompliserte til å bli lettfattelig. Jeg kjenner meg opplagt sammen med dette laget, etter en lang festivaldag, stinn av inntrykk. Jeg tror det er «Dis boy» som går i hodet på vei tilbake mot hotellet. Jeg tror også at jeg kommer til å drømme om Rickie.

Fra forsiden

OJKOS spiller: Andrine Dyblie Erdal - Victoria, Nasjonal jazzscene - 23. april 2024

Prima fra ungdommen

Andrine Dyblie Erdals komposisjoner gir OJKOS nye numre og adresser å levere på.

Nyhet

Bestillingsverk fra Krogstad

Saksofonist Mona Krogstad vil formidle håp og ettertanke i bestillingsverket Serenity Now på Kongsberg Jazzfestival lørdag 6. juli.

Meld deg på vårt nyhetsbrev