Signe amøben

Når de setter i gang, spør du deg kanskje: Hvor er vi nå? Og jeg hører svaret: Vi er midt i den store fortellingen om jazzen, den som fortelles i våre dager, av dagens musikere, fra dagens mulighetsrom, der all tradisjon ligger tilgjengelig for kreativ gjenbruk og nyskapende forflytning. Jeg har hørt Emmeluth´s Amoebas fjerde album som kommer i mars. Det heter «With Love», og jeg føler meg heldig. Der er det trøkk i handlingen, hakk i framdriften og skarpt samkvem. Musikk foredratt med sult i spillet og trosbekjennelse i uttrykket.
Komponist og altsaksofonist Signe Emmeluth, gitarist Karl Bjorå, trommeslager Ole Mofjell og pianist og synthist Christian Balvig har holdt det gående lenge og spilt seg fete som band. Musikken på albumet er tatt opp på Portalegre Jazz Festival og Jazzit Musik Club Salzburg i april i fjor.

Signe Emmeluth. Foto: Stein Hødnebø

Kvartetten vår hører hjemme på scenen, og når bandet inntar den på Victoria, er det med en smilende Signe som spør om vi har det fint. Så er det det lange samarbeidet som gir seg til kjenne fra første takt. De fire går for en halvfri hilsen fra start, og det oppleves som et forvarsel om hva vi har i vente. Bjorå summer med gitaren, mens resten av bandet skyver rytmikken fremst i bildet. Det er et deilig skvalder, noe for seg selv. Midtpunktet i musikken forskyver seg, og uttrykkene skifter ham ettersom de kryper fram. Det låter komponert og stramt og improvisert og ledig – eller omvendt. Hvis dette er amøbestadiet, så liker jeg nivået. De fortsetter summingen, gir hverandre tilsvar og svermer fortreffelig.

Karl Bjorå. Foto: Stein Hødnebø

Melodiøse deiligheter fra pianoet blir slått til side av et noe bortimot crimsonsk trøkk. Sånn kan jazzen låte når den bestemmer seg for å være mer enn bare jazz. Så er det Karl «Blood» Bjorå som gir oss gaver (ja, for han kan ha et snev av Ulmer ved seg), og gavene kommer med egen vri i utlegningene og med Ole Mofjell tett på. Den ene velsmakende seansen følger den andre.
Emmeluth får også den store skyven av trommeslageren, og det er noe inni den tonen hennes. Noe å holde i. Ikke som i håndtak. Mer som et rekkverk, for så stor er den. Folk hoier og klapper. Det er på sin plass. Dette er et av disse bandene der musikerne møter fram med sitt eget særpreg og lykkes med å få pløyd det inn i felleskapet. Før Amoeba setter punktum for første lange strekk, har alle fått vist seg, uten å peke mot seg selv. Jeg har ikke registrert et eneste oppblåst øyeblikk. De småprater instrumentelt med hverandre, og når de kaster temaer fram og tilbake, spretter det i musikken. Bjorå og Mofjell smiler mens Balvig utbroderer og overrasker. Dette lar seg nyte. Dynamikken stiller seg til tjeneste i alt som foregår.

Christian Balvig. Foto: Stein Hødnebø

I 2019 gjorde Emmeluth´s Amoeba inntrykk med albumet «Chimaera», og året etter ble vi enda bedre kjent med hovedpersonen. «Hi Hello I´m Signe» er et rent soloalbum fra saksofonisten, der Emmeluth oppsøker kroker og ytterkanter mens hun søker sitt eget. Det er et sterkt vitnesbyrd. Hun viser tilstedeværelse og gir innholdet sjel. Spiller kontrollert og impulsivt. Det er de samme kvalitetene hun byr oss i kveld, i modnet form.
– Tusen takk, sier Emmeluth, og ønsker velkommen til eksklusiv pre-release konsert. Hun forklarer hvorfor albumet har fått tittelen «With Love». Det er kjærlighet musikk handler om. At vi er sammen om den. – With love from us to you. Håper dere har det godt. Vi har det godt.
Vi har nettopp hørt både «Something old» og «Pling Plong Motherfucker». Begge befinner seg på det nye albumet.

Ole Mofjell. Foto: Stein Hødnebø

Jeg er ytterst svak for den måten Emmeluth´s Amoeba underholder meg på. Å få være i noe forfrisket og skarpt. Oppleve musikk som speiler mye jeg har hørt før, men som framstår på egne bein.
Synthbasslyden legger rullestein i underlaget mens Mofjell leker med hele batteriet. Emmeluth tar ut glede og entusiasme i sitt spill mens Bjorå refererer fra flere kapitler gitarhistorie på kort tid. Mesterlig gjort er det.
Dette er forøvrig ikke et band som spiller ballader, men de stikker innom plasser som får meg til å tenke på god stillferdighet og burgunderfarget fløyel. Kvelden står i variasjon. Er de ikke tilbakeholdne, kan de være eruptive eller seige. Vise fram omskiftelig væremåte. Jeg blir sittende med en tilfreds følelse. De har spilt seg varme. Enda et hakk varmere enn de viste seg å være fra start. Det er fornøyelse i rommet.

Så kiles vi videre, gjennom det intrikate og tettbygde og ut på den andre siden. Jeg trenger gode nyheter om dagen. I kveld er det nettopp det jeg får. Et av de vakreste, nedstrippede partiene kommer i siste avdeling. Gitarens varme akkorder under saksofonens forunderlige vuggesang, med Balvig og Mofjell smakfullt til stede ved sengekanten. Emmeluth´s Amoeba har vært med meg lenge, men jeg har aldri før fattet størrelsen deres på den måten jeg har gjort her i kveld.