AnJazz, Hamar Jazzfestival - 8. mai 2021

Si ja til AnJazz!

Kornstad Trio, Anja Lauvdals Joni-band og Thomas Dybdahl skapte svært god stemning ved Mjøsa.

Det var frigjøringsdagen 8. mai. Store norske flagg flagret fagert i Vedumland ved Stange, Mjøsa lå der farlig skjønn som alltid. Det er få reiser som er mer appetittvekkende enn Vy fra Oslo til Hamar (og kanskje en liten svipp opp til Lillehammer, som jeg tok morgenen etter for å se en finfin utstilling med Skagen-maleren Anna Ancher), og det går jo så kjapt, og plutselig var man på Anjazz, en herlig jazzfestival som i alle fall denne siste dagen som jeg var til stede på ble arrangert på strålende vis. Del to med mer internasjonale artister kommer etter planen til høsten. Musikken var av høy klasse, publikum var mottakelig og varmt givende, og de behagelige spillestedene var godt rigget for smittevern. Jeg tenkte egentlig ikke noe over situasjonen og begrensningene, det var litt som de fine opplevelsene på de nedskalerte jazzfestivalene på sensommeren rundt om i landet i fjor. Kan hende enda mer avslappet. Vi vet jo hva det går i nå.


Håkon Kornstad. Foto: Ine A. Bodin og Orinta Strakockyte

«Jeg har ikke spilt siden jul!» Det var en strålende opplagt og ivrig Håkon Kornstad, for anledningen iført caps, som ønsket velkommen til intime og ærverdige Festiviteten denne lørdags formiddagen. En kjempeflott gammel kino som kunne fungert til mange typer sosiale hendelser, fra teater til kresen restaurant til soulklubb. Hvorfor ikke teste en kombinasjon en gang? Konserten med Kornstads bejublede trio var satt opp i samarbeid med Kirsten Flagstad-dagene, og mer opplagt og velfungerende synergi kan vel vanskelig settes i effekt når disse musikkmiljøene først skal samarbeide. Det var et interessert og voksent publikum tilstede, men jammen også ikke et par runde bord omkranset av unge par som nøt et duggfriskt glass i kompaniskap med en obligatorisk panini av fornuftig størrelse og pris. Man så det glitre i sølvpapiret den var pakket inn i på alle bordene der inne. Den smakte slettes ikke verst heller.

Jeg har sett ganske mange konserter med denne trioen etter hvert, og det er virkelig en av de sikreste bookingene i konsert-Norge. De fleste finner noe å glede seg over her, det blir først og fremst en ganske lun stemning i den naturlige balansen mellom musikere på høyt nivå som ikke er redde for å utfordre og kødde med hverandre, og der vakkert alvor og årvåkent samspill, og småklein operabuskis og musikerhumor avveksles på flytende vis. Mot slutten var vi endog innom «Puttin’ on the Ritz».


Frode Haltli. Foto: Ine A. Bodin og Orinta Strakockyte

Akkordeonist Frode Haltli var snauklipt og iført hvit kortermet skjorte i anledning våren, og fikk som vanlig de underligste lydene ut av sitt instrument. Han er den av de tre som har mest anledning til å skjene ut i venstrefilen underveis i konserten, men han er også en slags rytmisk samlende skikkelse innad i bandet. Contra basso Mats Eilertsen, bosatt ikke langt unna på Eidsvoll, var stilig sjarmør i mørke klær, men brøt også ut i noen brede glis underveis, tydelig glad for å kunne stå på en scene igjen. Han gjorde det samme med unike Sinikka Langeland noen dager før også.

De startet med Kornstad-favoritt Tostis «Aprile», første single fra trioens kommende plate som ventes på sensommeren. Her startet Kornstad å spille kun med munnstykket, kanskje med gjenklang fra Karl Seglems bukkehorn som ble sluppet løs på Hamars befolkning tidligere under festivalen. Settlisten var en blanding av dette nye materialet, og tidligere publikumsfavoritter. Her veksler vi mellom opera-schlägers, mer dissonante og minimalistiske Webern-stykker, og stadige tilbakefall til sjelfulle bluestoner og små støt av politisk cabaret, sannsynligvis inspirert av de cineastiske omgivelsene konserten var satt i. Det var forholdsvis få spillopper under konserten, det gikk mest på musikkglede og en låt som måtte påbegynnes på nytt etter at en bekymret mine fra Eilertsen indikerte at noen var i feil toneart, men slikt løser bare opp stemningen. Det var kanskje en anelse mer vektet mot sang, siden de var i Flagstads by og settingen tillot det.

Kornstad viklet seg inn i en lang fortelling med et par undertråder om hvordan og hvorfor han begynte å ville synge opera for rundt 12 års tid siden, da han bodde en periode i New York og fristet tilværelsen som jazzsaksofonist på ukjent grunn uten egentlig å finne noen ukjent grunn. En oppsetning av Cavalleria Rusticana på The Met fikk ham til å se lyset, og han hadde en kostelig beskrivelse av sin første sangtime hos en for lengst pensjonert sopran, øyensynlig fortsatt med scenesminken på, som fortalte at det kanskje kunne være en stemme i ham inne der — et sted. Denne stemmen må Kornstad sies å ha funnet selv om det nok er kombinasjonen med hans vidunderlige tenorsax-tone som gjør susen. Trioen ble klappet inn igjen to ganger, og sluttet skjønt med Jussi Bjørlings tour de force «Tonerna». Jeg har sett denne trioen fremføre mer gripende konserter tidligere, men det var uansett en triumf og en stor lykke å være vitne til. Jeg trampet over til den veldig gode bruktbutikken ved siden av og vurderte et innkjøp av et ganske pent eksemplar av Til Vigdis. Det må ha vært paninien som gjorde det.


Tribute to Joni Mitchell, foto fra ekstrakonserten i Hamar Teater kvelden før. Foto: Fotograf Arnfinn Johnsen

Det som på programmet så ut til å være denne festivalens høydepunkt, ble også til en av de finere konsertene jeg har sett på en god stund. Det er bilde av kapellmester Anja Lauvdal på plakatene, men det er felleskapet mellom de strålende musikerne og sangerne, og deres delte opplevelse av å i det hele tatt spille men også lytte til hverandre og disse utrolige låtene, som er kjernen i Tribute to Joni Mitchell-bandet. Jeg mener å ha belegg for påstanden om at dette er en verdenssensasjon, som burde gi et stort globalt publikum totalt dånedimpen. Premieren i Operaen var imponerende sett fra første rad men kanskje en smule stiv, det var færre problemer året etter i Kongsberg der jeg satt på bakerste rad øverst i ovarennet med Daniel André Tande på nabosetet, men nå hadde de virkelig funnet roen. Løst og ledig men vanvittig rørende, var det, observert fra midterste rad i et typisk moderne kulturhus som likevel føltes intimt. Repertoaret er forholdsvis likt som tidligere, og det er så fint å kjenne at vidunderlige låter som «Cherokee Louise» og «My Secret Place» nå hører hjemme i toppen av Mitchell-kanonen. Nytt av året var at Marianna Sangita Angeltaki Røe hadde overtatt mikrofonen på blant annet disse låtene, og herregud dette var stort å høre med hennes sjelfulle røst! Hun ble et slags nav i hele konserten også, med lekent mellomsnakk og dansing som smittet. Hun hadde også en meget sterk solofremføring av «Big Yellow Taxi» sittende og tromme på en rytmekasse. En annen nykommer var Harald Lassen som også briljerte men som jeg gjerne skulle hørt mer av under konserten, spesielt på det i Joni-sammenheng essensielle instrumentet sopransax. Gitarist Christian Winther er også perfekt i denne sammenhengen med sine alternative gitarstemminger, og fikk jubel for en bitende elgitarsolo, og i tillegg bursdagssangen. Musikerne jammer og groover og leker seg, og når de ikke er i aksjon, sitter de i en sofa på scenen og storkoser seg, akkurat som oss. Det fine er at alle føles like mye verd, selv om popstjernen Frida Ånnevik er på hjemmebane og synger fantastisk på noen av de mer kjente låtene, føles hun ikke mer fremhevet enn andre. Susanna var i sitt ess – «This Flight Tonight» er perfekt som andrelåt – det bygger opp ekstasen, men hun er også mektig i mer vokaldrevne låter som «Little Green», og «Shadows & light» mot slutten. Det er noe med den dramatiske diksjonen hennes som viser at Susanna så til de grader har disse tekstene og låtene som en del av sitt indre. Og hva skal man si om Sondre Lerche? Han føltes kanskje ikke det opplagte valget da bandet først skulle settes sammen, men du verden han viste seg å være perfekt, tiden står virkelig stille under hans nylonstrenger og stemme-traktering av «If I had a heart» og «Night Ride Home», samt mer mektige tolkninger av «The Sire of Sorrow» og kjuagutt-duetten med Marianna under «My Secret Place» – her har de kjemi så det holder. Han er årets spellemann.


Sondre Lerche, Tribute to Joni Michell. Foto: Fotograf Arnfinn Johnsen

Dette bandet, som etterhvert kanskje kunne skifte navn til Starbright, føles noen ganger under konserten som et direkte avtrykk av mine dypeste ønsker for hva musikk kan være. Det er en nesten usannsynlig vellykket kombinasjon av elementer. Samtidig ser jeg rundt meg og merker, og hører i det begeistrede snakket på vei ut, at alle de forskjellige vanlige og uvanlige menneskene som var tilstede, også hadde sine unike opplevelser. Dette bandet måtte spille for tom sal i Stavanger tidligere i uken, men det ble heldigvis filmet. Først og fremst må håpet være at virkelig mange får oppleve dette med kroppene sine i salen også i årene fremover.


Thomas Dybdahl. Foto: Fotograf Arnfinn Johnsen

Etter en så overveldende opplevelse måtte alt annet bli nedtur, men det var likevel forfriskende å traske bort til nydelige Hamar teater, i liknende stil som Festiviteten, og sette seg ned i de myke, slitte burgunderrøde setene med en alkoholfri spesialbrygg i neven og nyte trøkket i bandet til Thomas Dybdahl. Jeg fikk det melankolske soundet som var stort i Norge på begynnelsen av 00-tallet litt i vrangstrupen etterhvert, og låtmaterialet er sett i forhold til Joni Mitchells ganske anonymt, i disse ører. Men kvaliteten og rikdommen i uttrykket hans har vært kraftig stigende med årene, og når de blir presentert med dette krembandet, blir det riktig så deilig. Dybdahl forklarte at de ikke hadde spilt sammen på 1.5 år og unnskyldte seg på forhånd for at han nok var ganske rusten. Men det var det ikke særlig grunn til å bekymre seg for, både han, dem og publikum løsnet godt opp, og det var til og med et lite moment med energisk publikumsmedsynging. Det har vi ikke vært for vant med under koronaen. Rytmeseksjonen besto av Erland Dahlen på bjeller og et deilig fleskete trommesett, klart og tydelig og høyt i miksen, sammen med bursdagsbarnet Ole Morten Vågan på flott men rimelig streit bassing til ham å være. Det var ekstra digg å høre ham på sidelengs-bass også, da bevegde funknakken seg godt. Lars Horntveth spilte el-gitar, steel gitar, synth og saksofon og smilte lurt nedi hjørnet, og den lovende musikeren Vegard Lien Bjerkan, som jeg tidligere har sett med Relling, holdt seg meget aktiv under konserten med Hammond og synther. Alle fikk ha solo. Jeg fikk mest ut av de punchy låtene der det ble noen gedigne groove-løft, som «This Love Is Here To Stay» og singelen av året «River», som er deilig neosoul-aktig med strykere i studio, men som ble mer knyttneveaktig live. I disse låtene, hvor de gjerne kunne fortsatt å groove lenge, kastes tankene til en artist som John Mayer som hadde endel kjedelige låter i starten da han ble kjent, men som kommer til de grader i sonen live og spiller bra nok til å fortjene sin plass i restene av Grateful Dead. Dybdahls stemme er ofte som et delikat papirfly i vinden, så kontrasten med et muskulært band gjør alle godt.
Lykkelig etter tre flotte musikalske opplevelser faller hodet ned på puta på hotellet rett ved toglinjene som kobler de norske byene og småstedene sammen. Vi må benytte oss mer av det, også når flyplassloungene åpner igjen. Og jeg tenker på ildsjeler som Anja Katrine Tomter som står bak AnJazz-gjengen, hvor mye slike folk som hennes innsats betyr for lokalbefolkningen og også musikerne rundt om i landet. Det er slike mennesker som fortjener en ekstra honnør, også økonomisk, fra kulturmyndighetene som ofte er så rause med de allerede rike.

Fra forsiden

Jazzknappleik - TOU Scene, Stavanger, 16. juni 2021

Friimpro på samlebånd

Festivalkurator Nils Henrik Asheim bygger seg en lavmælt musikkmaskin på Jazzknappleiks første dag ved hjelp av automatiske pumper og Vestlands-baserte musikere.

Meld deg på vårt nyhetsbrev