KONSERT: Kristoffer Kompen viser fram nye og svært heldige sider ved seg selv.
Det har gått noen år siden jeg hørte Kristoffer Kompen på scenen sist. Det var på Cafeteatret da trombonisten var residerende kapellmester på Kampenjazz og spilte tre konserter med tre forskjellige band. I et av disse bandene – en kvartett – spilte to av musikerne Kompen har med seg her i kveld. Vibrafonist Rob Waring og trommeslager Erik Nylander. Disse fire år gamle kveldene har blitt stående som vitnesbyrd om Kristoffer Kompens allsidighet. Da jeg gjorde et intervju med han i 2020, var gjennomgangstonen hans at han ville videre. Frigjøre seg fra komfortsonen og utfordre seg selv. Denne innstillingen peker rett mot det prosjektet han er på Victoria for å realisere i kveld. Nyskrevet musikk for spenstig kvintett. Bestilt av Nasjonal jazzscene for et års tid siden. I tillegg til de to ovennevnte musikerne har Kompen fått med seg fløytist Henriette Eilertsen og bassist Ellen Brekken. Verket heter «Upstream» og består av fire satser, visstnok inspirert av slarkete marsjmusikk. Jeg er forberedt på det slentrende, løsthengende, kippende og levende og klar for sesongåpning.
Foto: Francesco Saggio
Det er Kristoffer Kompen som blåser oss inn til timen. På planen står altså fløyte, bass, vibrafon, trommer, tuba og trombone. Det er en sjelden kombinasjon, og den skal virkelig komme denne konserten til gode. Jeg gleder meg umiddelbart over formspråket. Det kombinerer samtidsfriskt anstrøk med stødig tradisjonsfeste. Kveldens sjef hadde Jack Teagarden og J.C. Higginbotham som sine første jazzhelter, og han tok sine første steg mot improvisasjonen i Oppsal skolekorps. Det er mange steg siden nå, men sånt blir liggende i bagen. Kompens kvintett reiser seg smidig, og med Eilertsens fløyte i baugen smaker dette av originalvare, i dobbel forstand. Vi skal få mange veldreide omganger fra henne. Eilertsen styrker sin posisjon som betydelig bidragsyter i den nyviktige jazzen, i løpet av vår konsert. Musikkens arrangementer og rytmikk er fri for opplagtheter og rik på vekkende kvaliteter. Trombone og fløyte finner sammen på intimt vis. Sprer velvære. Kompen holder tilbake og tar aldri fram den voldsomheten instrumentet hans rommer mulighet for. Det er god sang i spillet hans. Jeg tillater meg å tenke på Frank Sinatra som sa at hans beste lærer var Tommy Dorsey. Trombonistens måte å puste og frasere på. Alt henger kanskje sammen med alt.
Rob Waring. Foto: Francesco Saggio
Fredagskveldens milde sound lever vakkert videre i vibrafonist Warings hender. Han får noen solistrom å fylle med moden byggeevne og sensitiv kraft. Rob Waring har vært med lenge og har blitt en av disse søylene som kan kombinere utsmykning med bærekraft. Sammen med bassist og trommeslager skaper han noen av forestillingens mest dynamiske strekk. De har sin egen trio i kvintetten når det trengs. Kristoffer Kompen forteller at han har tenkt på musikken han fikk bestilling på, hver dag gjennom et helt år. Vi får vite hvorfor han kalte verket «Upstream», og jeg tror Kompens tankevirksomhet kan høres i det musikalske resultatet. Det er kun de solide idéene som har sluppet gjennom. Ja, han har erstattet den matte klangen i ordet bestillingsverk med blank levedyktighet. Det hører også med til denne Victoria-seansen at Kristoffer binder opplevelsen sammen med fine verbale henvendelser mellom innslagene. Han lærer oss til og med hvordan etternavnet til Ellen skal uttales riktig. Stemningen er lett.
Henriette Eilertsen. Foto: Francesco Saggio
Temaene som følger, stryker oss medhårs, men de yter samtidig nok motstand til å bli liggende i vital balanse. De to 60-åringen som sitter foran meg, sender hverandre nikk og er åpenbart enige om at kvintetten duger. Det kan umulig være vanskelig for dem. Fløyte og vibrafon får være alene noen øyeblikk. Jazzen kan knapt bli mykere. Når Rob og Henriette fører samtale, svinger det avdempet. Så tar trombonisten fram tubaen, og vi blir med ned. Til konsertens mest vemodsvakre steder. Musikk uten utblåsning kan treffe sterkt. Tråden holder, og jeg for min del har fått innfridd mer enn jeg forventet. Med «Upstream» har Kristoffer Kompen flyttet på seg igjen. Helt inn mot kjernen av vår tids jazzhistoriske spenningsfelt.
