Serendipitet nå!

Av Audun Vinger

I følge Norsk Akademisk Ordbok betyr ordet «serendipitet» det tilfeldig å oppdage eller finne ut noe interessant, mens man leter etter noe annet. Betegnelsen ble antagelig først ytret av Horace Walpole i 1754, i sammenheng med stedsnavnet Serendip, tidligere navn på Sri Lanka, kjent gjennom boken The Three Princes of Serendip, hvor tittelfigurene tilfeldig gjør stadige oppdagelser. Og det er vel det som er greia med Serendip-festivalen, som i en årrekke er blitt arrangert av studenter ved Norges Musikkhøgskole. Det er bare ett problem. Det er ikke lenger tilfeldig. Man vet rett og slett på forhånd at man kommer til å oppdage noe bra, og for rutinerte konsertgjengere er det sannelig også endel fersk kvalitet fra musikere man allerede er blitt utsatt for.

Pussig nok var jeg på konsert med Sund-studenter dagen før (noen av dem dukket også opp på festivalen), noe som medførte at jeg misset to konserter to dager på rad med noen av de fremste bandene i jazz-Norge: Team Hegdal og Flukten. Men det kan jo være forfriskende med en ungdoms-weekend, som jeg sa til bassisten i førstnevnte band, som jeg møtte ved inngangen. Han skulle se noen konserter med sin student Uma Morelia Bustos Reksten – men som han sa: «hun er allerede blitt jazzbassist». To fine konserter med henne fikk jeg med meg, det var antakelig flere, både den dagen og dagen før. Det var noen gjengangere på programmet, og de fleste musikere med litt fart i skøytene medvirker jo i en drøss med prosjekter. Dessuten var det flere band her med adresse jazzlinja i Trondheim også, det var ikke bare folk som drikker sin kaffe på Pust ved Majorstua.

Det hele foregikk på Kulturhuset, en venue med flere etasjer som jeg var temmelig ofte på tidligere, men etter at det ble solgt har det liksom forsvunnet fra radaren og det er få musikk-arrangementer der, tror jeg. Det er egentlig synd, for det er et glimrende sted å oppholde seg, og det er perfekt for mange slike småkonserter i fire rom gjennom en lang dag. Jeg konsentrerte meg om et utvalg på seks konserter, gikk sikkert glipp av mye fint, jeg traff blant annet snart etablerte musikere som Tuva Halse og Tarald Kongshaug som skulle delta i noen band jeg ikke rakk å få med meg. Sjansen kommer vel tidsnok til at vi ses på konsert igjen.

Rigla. Foto: Bendik Jöhnk

Først ut var Rigla – et av svært mange folkemusikk-relaterte band som spilte på Trondheim Calling forleden, med da kom jeg ikke inn. Noen av medlemmene går på Jazzlinja. Første låten var litt vel porøs og ULD-aktig, bandnavnet betyr noe a la «ustø» eller «vaklevoren», men de fant seg en veldig god groove etter hvert, med nevnte Uma som brå vikar på bass i god swing med trommeslageren Linus Hanem. De hadde også et fint gjestespill på banjo av Bendik Jöhnk, som vel egentlig er trommis. De sang en låt der de refererte til dumme Carl I. Hagen – har vokalistene Lova og Lea og flere av deres generasjon et forhold til denne FrP-veteranen eller har de hørt Valkyrien-Tuva spytte om ham? Samma det, engasjementet løftet konserten, som hadde et varmt høydepunkt i låten «Halv tolv». Uttalt typeriktig så klart.

Ace. Foto: Liana Gizachew

Neste ut i nytt lokale skulle være mer jazzband-aktig, og Ace var jo det med en vibrafon i besetningen, fremført av milde Iver Graabræk-Dyndahl. Uma var med på kontrabass her også, inkludert en solo. De rakk kun tre låter, ergo er materialet av en slik karakter at de lar det strekke ut. En litt choppy men behagelig låt med en god vibrafon-figur kunne faktisk passet i en chill men sprek 4hero-remix i 1997. «Bulldog» utmerket seg. Bandet vil ha godt av noen flere spillejobber for litt kjøtt på beinet, men hadde allerede funnet et eget stemmeleie med musikken sin.

Harvest. Foto: Liana Gizachew

Det manglet derimot ikke mye kjøtt på beinet da Harvest sto på den største scenen. På herretoalettet før konserten, mens gitarist og pedal steel-stjerne Elias Wallumrød, blant annet kjent fra Himmelskip, sto og fikset sveisen under sin karakteristiske Stetson-cap, ble det diskutert om det stemte at de var oppkalt etter Neil Young, men det virket ikke helt slik. Dette var snarere country funk med et hint av Reiersrud. Det gjorde godt med litt orgelbrus i soundet, som allerede var kjøttfullt, dette er et band som er gryteklare for Bylarm og andre slike tilstelninger. Vokalist Ellida Meling hadde bra med kraft i stemmen, og soundet vekslet mellom rockebrunst og litt mer Police-aktige teknikaliteter. Sitt kulls Bang Bang Watergun eller Soft City?  Med låter som «Sleepwalkin’» satt det allerede som bare det, og Wallumrød gikk raskt av scenen med en allerede patentert swagger og groovy skuldre, etter en godt besøkt konsert. «Det var deilig med litt rock», som NMH-rektor Astrid Kvalbein sa etter å ha sjekket ut studentene sine.

Konkylie. Foto: Bendik Jöhnk

Så var det mer tandre stemningsfelt igjen, naturlig nok med et vakkert navn som Konkylie. Frontfigur Live Hanken hadde litt mer sceneklær-aktig aura enn de andre, så har hun da allerede spilt inn solo-materiale i Studio Paradiso. Hun bemerket seg med pene a-er i vokalbruken, og ellers god og profesjonell låtskriving. Dette virket også i starten litt porøst, men kom seg raskt over i et område av Hubro-americana med fele. Litt rock her også, selv om gitarist Elias Vistven på nerd-aktig vis gjorde et nummer av at han hadde lånt gitaren av Wallumrød, som jo var så kul og hadde gitaren langt nede  – i motsetning til ham. Når det er sagt spiller han i det rå bandet Dolkar som nå jobber med Ronni le Tekrø – så vi får se hvem som ler sist

Kvifor. Foto: Bendik Jöhnk

Neste band het Kvifor, og inneholdt en rekke musikere jeg har sett tidligere, inkludert tidligere på dagen med Lars Viljo Fauske på følsom fele («det er mye fele i monitor nå» som en kjenning sa til meg i trappen etter konserten). Han skriver musikken i dette bandet sammen med Hedda Örnsten, som virker som en svært lovende keyboardist og pianist – hennes innsats med Oslos kommende souldronning Hannah Furberg i fjor var i alle fall nok til å merke seg navnet. Men det var langt roligere og mer meditativ musikk med innslag av folkemusikk å by på her. Lina Vindenes brakte gode vibber med vibrafonen, mens trommis Gustav Tornbergs mer kontante sett i tandem med Oskar Myhre Hvidstens kontrabass, og Örnbergs minimalistiske, insisterende pianofigurer ga det nerve og fremdrift. De kunne kanskje trengt en litt lengre konsert for å virkelig komme i sonen, og oss med dem, men det vil nok absolutt skje.

Zolen. Foto: Liana Gizachew

Det siste jeg fikk med meg var også noe jeg hadde merket meg av på forhånd, på grunn av beskrivelsene som jazzpop med inspirasjon fra Joni og Steely. Nå er jo det så klart fryktelig store sko å prøve på for bandet Zolen, men disse fant sin egen form på det. Hedda Örnsten løp rett ned for å være med her også, og bragte en nødvendig mystikk til soundet med sin mer flytende 70s viser på tangentene. Ole Calmeyer, en skikkelig Oslo-karakter som jeg har hatt mye glede av å se og høre allerede, stilte i pelslue med hale bak trommesettet. Julie Horn, som også har sitt eget band, sang uten å ville ta for mye plass, men har pondus og underfundighet i sin jazz-soul-tilnærming, for eksempel i den umiddelbare låten «Mysterious Boy». Dette er bandet til Ingrid Narum, som også er med i Rigla, men hun spiller med langt mer tyngde og alvorlig voksenpop-sound på saksofonen her. Selvfølgelig må man glede seg til å følge utviklingen her.

Ola Calmeyer. Foto: Audun Vinger

I det hele tatt var det mye god kreativitet og lekenhet her, selvsydde bannere og scenebackdrops og festivaltrøyer, til og med hadde de sin egen fest i hval-sjef, og det var en slags hval som hang over bandet nede i hovedrommet også. Publikum, i stor grad medstudenter, gikk rundt i sine retroklær med en 70s touch og var i sitt livs form, virket det som. Flere av disse vil være å se på jazzfestivaler utover året, på jammer og talentprogrammer og på de vanlige scenene også. Lit lav lyd og sånn var det, men vi er tydeligvis i gode hender for resten av året, for evigheten og forbi.