Selvsikkert og uanstrengt

Karokh snakker til meg gjennom tiårene og tar et fast grep rundt 2016. Når de henter fram søtsaker og sterke kryddere fra populærmusikkens mange krinkelkroker, gir det variert og god smak til et levende uttrykk. De er syv bandmedlemmer. Det gir musikken mulighet til å se i forskjellige retninger og gjøre seg lettere udefinerbar. Karokhs tilnærming sender meg tilbake til de gylne årene mellom 67 og 73, og når Ina Sagstuen synger, kan et modent menneske få assosiasjoner til Pete Sinfield så vel som Annette Peacock. Det spiller selvsagt ingen rolle. Måten Sagstuen tar bolig i låtene på, er hennes egen. Thomas Husmo Litleskares trompetintro har ECM-skjær, og Christian Winthers gitarkomp har Talking Heads-kvaliteter, men alt inngår i et større, overskridende hele. Jeg opplever musikken som fengende og hører den innadvendte understrømmen som bærer fram alvoret. Karokh er et av disse sunne bandene som får meg til å legge vekk sjangerbetegnelser. Det er et kvalitetstegn for vår tid. Mye av den mest interessante musikken i dag kommer uten merkelapp og tilfører lytteopplevelsen forfriskende mening. Det er godt å høre hvordan instrumentene formidler særpreg, selv om musikken er fri for solistinnslag. Kontrasterende temaer bygger låtene. Tivoli og begravelse i en og samme runde! Jeg lar meg overraske og tenker samtidig på hvordan John Zorn, Marc Ribot og et kobbel med glemte down town-musikere har anvendt mye av samme estetikk i sine arbeider. Det Karokh lykkes ekstra godt med, er å strippe uttrykkene, enten de er saftfulle eller tørre av natur. Bandet får meg til å reflektere over hva det vil si å være en god musiker. Den formidlingsevnen som ligger bak det Karokh lykkes med, er tuftet på instrumentelle ferdigheter, men den har sine forutsetninger i holdning og selvsikkerhet. Måten de omsetter idéer til vellykket musikalsk lek, fordrer både kompetanse og overskudd. Jeg tror liveopptredener og erfaring gjennom de siste fem årene har gjort Karokh tydeligere. Musikerne kjenner hverandre dessuten gjennom samspill i andre band som Girl og Monkey Plot. Jo mer jeg spiller albumet, desto mer blir Karokh lik seg selv. Mange av de musikerne jeg setter høyest, kjennetegnes ved sin forkjærlighet for brede flater og uanstrengt omgang med den store historien. Karokh er befriere.

Arild R. Andersen