Seint, men godt fra Sigrid Brennhaug
Fine låter og en drøm av et band – en godt voksen Sigrid Brennhaug leverer et førsteklasses debutalbum.
Mange vil huske Sigrid Brennhaug fra hennes samarbeid med The Real Thing og/eller fra sceneforestillingen «Ladies’ Night», og kanskje er det overraskende at «Daga æ vil huske» er hennes første album i eget navn. Til gjengjeld foregår debuten med tekster framført på klingende nordlandsdialekt, og det med den nyslåtte 50-åringen Brennhaug som både låtskriver og sanger med hyperpotent henvendelse i så vel tekst- som toneformidling. Og som om ikke det var nok, er det instrumentale tonefølget hennes på disse 10 sangene så elegant, vitalt og kompetent at det står fram som en attraksjon i seg selv.
Kvartetten – el-gitarist, co-låtskriver og produsent John-Kåre Hansen, tangentmann Adrian Danielsen, kontrabassist Christo Stangness og trommeslager Roger Johansen – låter som et supersammenskrudd band og leverer formidabel visepopjazz. Det gjør de i form av både støttende, melodi-ornamenterende og kommenterende komp, og i rene instrumentalforløp der Hansen og Danielsen tar sine jazzinspirerte kor med ubrautende stilsikkerhet. Spesielt Hansen, som har flere egne album på cv-en, forholder seg suverent til vokalen, og uttrykker seg gjennom en hel og nydelig formet gitartone som umiddelbart gir assosiasjoner til flere store jazzgitarister uten at én enkelt trer fram. Også det lette, drivende vispekompet til Johansen gir frydefull lytting, og det samme gjør Stangness’ pulserende harmoniforankringer i dypet av et lydbilde som både er fast nok til å formidle nordnorsk vinterstorm og gjennomsiktig nok til å yte nordnorsk sommerpoesi og vuggevisero rettferdighet.
«Daga æ vil huske» kommer med iørefallende og effektive melodier, med den dansende tittellåta som kanskje den sterkeste kandidaten til permanent plass på øverste Bremnes/Sivertsen/evig radiospilling-hylle. Men Brennhaug/Hansen har flere på lur. Balladene «Svale, fly» og «Ingrids vals», for eksempel, sanger som forener gode tekster med melodier som styrer klar av klisjeene uten dermed å bryte med tilgjengeligheten som kjennetegner musikk der viser, pop og melodiøs jazz finner sammen. Brennhaug, som så visst ikke vegrer for å formidle følelser med bredpenslet intensitet og innlevelse, virker fullkomment hjemme i dette musikalske lendet, og overbringer tekstene med smidig og kontrollert stemme, upåklagelig diksjon og en timing og rytmisk snert som løfter både medium- og up-tempo-låtene. Kanskje finner jeg henne i overkant dramatisk i fortellingen ved et par tilfeller, men her snakker vi smak og behag, og Brennhaugs autoritet virker aldri å være lånt. Uansett penselbredde står hun fram som en kvalitetsbevisst opphavsperson og super vokalformidler med dette bemerkelsesverdige debutalbumet, som ble innspilt i Bodø og utgis av John-Kåre Hansens JayKay Records i Alta.
