Seier for Meier

Av Arild R. Andersen

Det virvler vakkert i starten av Billy Meiers nye plate. Den luftige blandingen av bass, synth og fløyte låter deilig feberfri og etablerer den godmodigheten som mye av kvintettens musikk liker å formidle. «Airdust» heter åpningssporet. Det har progrockens ungdommelige ansiktstrekk og sin egen plan for hvordan det skal opptre.
Jeg trenger ikke tid på meg for å like dette stoffet. Billy Meier spiller fra steder jeg kunne lagt ferien til. Ikke for å slappe av, men for å oppleve. Kanskje det er timene med Hatfield and the North, The Residents og «Nursery Cryme» som har gjort meg myk overfor Meier-væremåtene. Jeg veit sannelig ikke, og det samme kan det være. Det er ikke et da som regjerer Billy Meier. Det er et nå.
Bandet har holdt sammen i ti år. Derfor heter det ferske albumet «Ten». Og for dere som ikke veit hvem Billy Meier egentlig er, fins det info om Eduard Albert Meier der ute, ufologen med utenomjordiske kontakter og egen religion.

Det er den myke gitaren til Sander Eriksen Nordahl som innbyr. Ikke til dans. Heller til rytmiske finter og kresen omgang med bevegelighet. Det er noe å følge med på. Jeg liker lyden i gitaren hans. Som en blanding av noe Mike Stern og Steve Hackett kunne gått sammen om.
Musikken er komponert, og det gjelder å få liv i arrangementene. Den øvelsen er Billy Meier god på. Der jeg sitter, kan jeg se rett ned på fløytist Henriette Eilertsen og fiolinist Hans P. Kjorstad. Det føles betryggende. Sammen og hver for seg gir de retning til bandets utflukter. I likhet med gitaristen som gjør en solo, inngår de i helheten uten å stikke seg ut. Det er laget som gjelder, og lagånden som rår.

Henriette Eilertsen og Hans P. Kjorstad. Foto: Camilla Slaattun

Så er det trommeslager Ivar Asheim som er kveldens blide konferansier. Han forteller litt om det nye albumet som de skal spille mye fra, i tillegg til et par gamle låter. Vi ønskes god fornøyelse.

Noe av det jeg liker best hos Billy Meier, er den lekenheten de holder seg med, blandingen av det elektroniske og akustiske og de overraskelsene melodivalg og lydbilder kan by på. Jeg har funnet noen av de samme kvalitetene hos Harald Lassen, Skadedyr og Eivind Opsvik. Et popsvermeri som ikke unndrar seg en flørt med jazzrock hvis det trengs.

Nå er det bass og trommer som setter i gang gynga. Martin Morland og Asheim. Det fylles på med et av disse temaene som ikke vil avsløre hvor det kommer fra, før Henriette får plass med fløyta. Hun tar oss med opp og ut og spiller med kontrollert glød og eierskap i muligheter. Det låter vakkert og substansielt. Trykket øker i musikken, før den daler og drives inn i det komfortable.
En gammel bekjent av meg hadde en irriterende hang til å beskrive musikk som behagelig. Han tenker jeg på nå.

Billy Meier tar seg råd til å duve lenge nok til at vi som hører på, opplever en tilstand. Så bærer fiolin og fløyte melodilinjene, og det spilles sorg i utlegningen. En porsjon melankoli i det minste. Det oppstår skjøre øyeblikk, før gitarakkordene bryter den stillferdige overflaten og deretter sparer smakfullt på de kraftfulle effektene. Så bygges det massivitet, men vi skal videre til alt det andre, for Billy Meier har mye å komme med. Jeg kjenner igjen flere av låtene, men husker ikke titlene. Disse blir heller ikke nevnt i løpet av konserten. På fem av de ti komposisjonene på «Ten», har Billy Meier med seg en gjest. Karl Hjalmar Nyberg, Blake Mills, Hedvig Haugerud, Steinar Ofsdal og Nothing Personal. De blir alle takket fra scenen, og noen av dem befinner seg visstnok i salen.

Billy Meier. Foto: Camilla Slaattun

Det er lett å trives på Victoria denne onsdagskvelden. Musikken treffer med en leken tyngde jeg bærer med letthet. Det er sjarmerende å høre et band som tør å være helt enkle. Ujålete, på et vis. Enkelheten står dessuten i sjarmerende kontrast til settets intrikate strekk. Denne pose og sekk-mentaliteten til Billy Meier er vinnende.
Asheim mimrer litt rundt de ti årene som har gått og uttrykker glede over at bandet har klart å holde sammen et helt tiår. Sånne samhold kan sette seg som kvalitet i musikken, spør du meg, og Billy Meier styrer unna opplagtheter og klisjéer, både spill- og lydmessig. Selv Morlands smakebiter på fretless bass kommer seg unna det utbrukte. Kvintetten skaper variasjonsbredde i sin egen hage. Et glimt av folkemusikk, et pust av psykedelia, to spiseskjeer fusion og en neve artrock. Jeg lar meg underholde, og det er jeg åpenbart ikke alene om.
– Jeg har kost meg, sier trommeslageren. Så håper jeg vi ses igjen. Det håper jeg også, for Billys musikk vil meg vel. En vakker gitarintro starter kveldens siste. En elektrisk vise som kles med blå fløytestriper og setter et verdig punktum for konserten.