FESTIVAL: Reisebrev fra Jazzalarm, Ælvespeilet, Porsgrunn.
Det var ikke uten et visst sentimentalt sug jeg fredag etter kontortid satt meg i bilen og la ut på veien fra Nesodden, der jeg bor, mot Porsgrunn for å overvære Jazzalarm 2024 og oppleve to dager med musikk framført av det som i programmet omtales som «regionale toppmusikere», «samt mange av de hotteste bandene jazznorge har å by på».
Og programmet så ut til å holde hva det lovet. Jeg var klar.
Og kanskje banket hjertet litt ekstra fordi jeg selv har vokst opp i distriktet, i Skien, men dessverre har hatt få anledninger til å reise tilbake etter at jeg flyttet ut på midten av nittitallet. Derfor tok jeg bilen, og ikke tog, som seg jo hør og bør, for ved anledning å kunne kjøre litt rundt i gamle trakter. Kanskje var det også derfor jeg trykket litt ekstra på gasspedalen nedover E18 gjennom Vestfold, for å være sikker på å rekke åpningskonserten med elever fra musikklinja på Skien vgs, en skole jeg selv uteksaminerte fra.
Kø over Bybrua i Porsgrunn. Foto: Tore Stavlund
Til tross for kødannelse ved Langangen rakk jeg det fint og ankom kulturhuset Ælvespeilet akkurat i det bandet gikk på scenen i foajeen ledet an av trommeslager og Audun Kleive, født og oppvokst i Skien som han er (og med det første regionale toppmusiker ut, og for tellingens skyld RT #1). Gjennom en uke i forveien hadde han hatt workshop med elevene som han nå, før han selv satt seg bak trommesettet, introduserte som «Norges håp», generasjonen som skal ta over når de gamle faller fra. Passende nok stilte flere av dem på scenen i russedress. Dermed var Jazzalarm i gang.
Ettersom det var middagstimen og årets foreløpig varmeste dag, var det kanskje ikke så rart at det var litt glissent i salen, men, som Kleive kommenterte, sånn er det å være musiker. Det kan komme to eller det kan komme hundre. Jobben skal gjøres uansett. Og jobben ble gjort. Gjennom en liten time jazzet Norges Håp seg gjennom et variert repertoar bestående av elevenes egne komposisjoner og et par av Kleives. Jeg fikk ikke med meg alle navnene, men i tillegg til bassist og pianist, var det Lian på gitar, Svenno på klarinett og Erle på fløyte. Og til tross for litt nervøsitet, så elevene ut til å kose seg. Da de nådde klarinettist Svennos låt «Kråkesølv» fløt musikken lett og ledig som den glitrende Skienselva godt synlig i bakgrunnen gjennom foajeens store, åpne vinduer.
Etter Norges Håp i foajeen, flyttet vi oss inn til scene 2, en sval black box, der det fulgte en konsert med tre herrer av mer aldrende karakter, med selveste grenlandsjazzens gudfar (noe jeg skal komme tilbake til), Guttorm Guttormsen, på klarinett, samt de meritterte Rune Klakegg på piano og Jan Olav Renvåg på bass, (henholdsvis RT #2, 3 og 4). Basert på Klakeggs komposisjoner, med deskriptive titler som «Regn i Paris», «Nattvandrer» og «Snø i nakken», ble konserten av det trivelige slaget, med fortelling av korte anekdoter mellom låtene og tilhørende humring i salen.
Torun Eriksen. Foto: Ketil Hardy
Mer inderlig ble det med vokalist Torun Eriksen (RT #5) som gjorde låter fra sitt nylig utkomne album, Fastlandet, hennes første med norske tekster. Ettersom konserten var satt opp i foajeen, der jeg satt i trappen under en blinkende reklameskjerm med bilder av Sigrid Bonde Tusvik kledd i et rødt djevelkostyme, var jeg bekymret for at musikken skulle bli forstyrret av støy fra bar og utside, men bekymringen ble gjort overflødig straks bandet var i gang med første låt, nydelige «Overgang». For maken til gripende framførelse er det lenge siden jeg har overvært. Musikerne – ledet an av Eriksens makker gjennom godt og vel tjuefem år, bassist Kjetil Dalland (som jeg tror også er fra grenlandsdistriktet og med det kan telles som RT #6), italienske Allesandra Basso på piano og diverse elektronikk og som vikar for saksofonist Atle Nymo, lokale André Kassen (altså RT #7) – var så tilstede i den såre og vakre og mildt eksperimentelle musikken at man som lytter ble kanalisert inn og holdt grep om enten man ville eller ikke, en opplevelse som vedvarte gjennom hele settet. Å få til noe slik i en åpen foaje er ikke gitt, så honnør til band og produksjon for det. Mellom sangene tok Eriksen seg også tid til å prate om albumets lange tilblivelsesprosess samt filosofere lett over tema som tid og sorg. Låta «Ha feste» dedikerte hun sågar til alle som kjemper for å bli frie, som de krigsutsatte på Gaza.
Ettersom André Kassen også hadde med seg en nydelig svart klarinett og med det ga dette instrumentet et hat trick, ble det på et vis klarinettens aften. Passende nok. For klarinetten har noe urjazzete ved seg, noe som peker tilbake på jazzens opprinnelse, som en sammenblanding av jødisk klezmermusikk og afroamerikanske slavers spirituals, og med det representant for en musikk som for alltid vil være emigrantene og frihetskjempernes uttrykk.
Med kveldens siste konsert skulle fokuset riktignok igjen skifte, med Bushman’s Revenge og deres fyrige jazzrock, et band bestående av RT #8 og 9, henholdsvis Gard Nilssen fra Gjemsø på trommer og Even Helte Hermansen, fra Bølehøgda, på gitar, samt nyinnsatt bassist, Øystein Frantzvåg, som jeg ikke vet hvor kommer fra, men siden ingen sa noe, så antar jeg at det ikke er fra distriktet (fra Frei. red. komm.) Og bandet ga oss det vi ville ha: piskende rytmer, tunge grooves og høyflyvende gitarsoloer, samt dedikerte en låt til stormester på keyboards, Ståle Storløkken.
Så, for å foreskrive lørdagens avslutning, mer elektriske gitarer, samt stormesteren selv!
Even Helte Hermansen. Foto: Ketil Hardy
Men først et intermezzo.
*
Jeg må redegjøre litt mer for denne tellingen av «regionale toppmusikere». Saken var den at jeg ikke bare var til stede under Jazzalarm for å få høre all den herlige musikken, men også for å holde en panelsamtale med fokus på det såkalte Jazzeventyret (ref. NRK-dokuen) sett fra Grenland, ettersom det kommer så mange gode og profilerte musikere fra distriktet hvor av flere også var med i serien, som nevnte Gard Nilssen i tillegg til André Roligheten (som riktignok ikke var til stede under Jazzalarm, men ettersom han nå er nevnt, kan telles som RT #10). Like fullt blir ikke Grenland nevnt i serien, ikke utover at Bugge Wesseltoft (nå RT #11) sier at han forlot Skien i 1985 for å bo i Oslo. Derfor var det kjekt å kunne bidra til en løs gjennomgang av det lokale jazzeventyret.
Jeg skal fortelle om samtalen, må bare få meg en natts søvn og tatt en runde rundt Skienselva med bilen og besøke gamle trakter, noe dere skal få slippe og høre om, i hvert fall bortsett fra at det var svært varmt og at jeg hadde et ekte Porsgrunn-øyeblikk da jeg ble stående i kø ved bybrua ved den gamle porselensfabrikken, fordi brua skulle åpne seg og slippe gjennom en seilskute.
Utpå ettermiddagen var jeg i hvert fall tilbake ved Ælvespeilet der jeg tok en kaffe på uteserveringen mens jeg ventet på at første konsert skulle dras i gang og mens jeg satt og nippet til kaffen, slo det meg at Ælvespeilet ikke akkurat er noen arkitektonisk perle i all sin grå, identitetsløse funksjonalisme, ikke i sammenligning med den høyreiste teglsteinsbygningen den er plassert inntil, en reminisens fra byens røtter i den industrielle revolusjonen, eller det prangende rådhuset på plassen bakenfor (tegnet av arkitekt Haldor Bøvre på begynnelsen av 1900-tallet, som for øvrig også tegnet det spektakulære Dalen Hotell lenger opp i Telemark og, for ikke å glemme, den staselige Meierigården med sine tårn og spir, et bygg som nå dessverre er revet på grunn av en ødeleggende brann for et par år siden). Men til Ælvespeilets forsvar, så er det jo med slik pragmatisk funksjonalisme kulturbygninger skal bygges i dag, nettopp for å ikke konkurrere med tradisjonsrike signalbygg rundt seg, (ref mastodonten Nasjonalmuseet som lar de gamle Vestbane-byggenes patina få stå fram i uforstyrret relieff). Men jeg digresserer, for å si det med en anglisisme.
Victoria Jazzband. Foto: Ketil Hardy
Det var tid for mer musikk, og i foajeen, gjennomførte det tradisjonsrike Victoria Jazzband som i tillegg til nevnte Guttorm Guttormsen på klarinett har en rekke av distriktets fineste trad-musikere på laget, (hvilke jeg her for enkelthetens skyld teller i ett som RT #12), et feiende flott sett med swing og blues der de sang om å savne New Orleans og om å møte Dr. Jazz, før de avsluttet med smekre «What a Wonderful World», en låt hvis proklamasjon kanskje ikke alltid er så treffende, men som vi like fullt alltid må minne oss selv på.
Deretter bar det inn til scene 2 for å høre den belgiske Oslo-bosatte pianisten Jonas Cambiens band Macu Conu, bestående av Ingebrigt Håker Flaten på bass, Signe Emmeluth på saksofon og Andreas Wildhagen på trommer, en gjeng som på alle vis er kapable til å levere et sett med Cambiens komplekse komposisjoner spilt med høy grad av virtuositet, presisjon og kontroll, og som gjorde nettopp det. For min del til tider for akademisk flinkt, men like fullt umulig å ikke bli imponert av, og i det bandet løftet Emmeluth ut i en rivende solo, hadde foten min for alvor begynt å gå og jeg slapp ut av meg et spontant hui.
Så var det ut i foajeen igjen hvor det nå var rigget for jazzprat på scenen der jeg selv tok plass sammen med Guttorm Guttormsen, Rune Klakegg og Audun Kleive, et alders- og mannetungt panel kanskje, men ikke det til forkleinelse for den gode samtalen om Grenlands jazzhistorie.
Jazzprat, fra høyre: Tore Stavlund, Rune Klakegg, Audun Kleive og Guttorm Guttormsen. Foto: Ketil Hardy
Jeg innledet med å sitere fra Bjørn Stendahls artikkel om jazzklubber i periferien i Olav Angell og Jan Erik Volds bok Jazz i Norge fra 1975, et år med høykonjunktur for jazzinteresse, så også i Grenland. Om distriktet hadde hatt et «beskjedent musikermiljø i etterkrigsårene», leste jeg hos Stendahl, fikk det seg en oppsving på begynnelsen av syttitallet med klubber som «La Boheme» og «Grenland Jazzklubb», «hvor Guttorm Guttormsens kvintett står i forgrunnen». Guttormsen hadde da kommet flyttende til Skien fra Mo i Rana noen år tidligere og var snart i berøring med alt som handlet om musikk i byen, det hele dokumentert av NRK i 1975, i dokumentaren «Jazz i Grenland», som er å finne på statskanalens nettsider (anbefales), derav den litt flåsete benevnelsen gudfar, fra min side.
Vi måtte ta det derfra. Og praten mellom de tre veteranene gikk av seg selv. Publikum fikk høre om de første jazzklubbene, om Ibsenhusets mangel på øvingsrom, om Kleives Audiopol studio der flere viktige jazzskiver har blitt spilt inn, om Dizzie Tunes og storband, om viktigheten av musikklinja ved Skien vgs som opprettet på åttitallet, osv, for å si det sånn.
Nest siste konsert var med gitarist Eivind Aarset, en konsert ikke bare engasjerende spilt, men også smakfullt lyssatt og akkompagnert med en visuell back drop som sto i perfekt stil med de elektroniske gitarprosesseringene og rytmene til bandet, noe Aarset betimelig bemerket og takket lysmesteren for. Betatt ble jeg også av noen vakre bjeller perkusjonist Erland Dahlen (RT #13), hadde utstyrt settet sitt med og som han tydeligvis likte å anvende ettersom han stadig fant perfekte øyeblikk å bruke dem på. «A bell is a cup … until it is struck», som det heter.
Det nærmet seg slutten og nå bar det inn til scene 1, Ælvespeilets største scene, der festivalens avslutning, og for mange høydepunktet, skulle skje, med Terje Rypdal-hyllest-bandet, Sky Music. Et helt kobbel av toppmusikere, av både regional og fremmed art, hvor av flere hadde vært å se i andre band gjennom helgen, som gitarist Even Hermansen og trommeslager Gard Nilssen, bassist Ingebrigt Håker Flaten og Audun Kleive. Sistnevnte hadde riktignok ikke har vært med i Sky Music tidligere, men ettersom han var til stede og jo spilte i nettopp Rypdals Chasers på åtti- og nittitallet var det naturlig å få ham med på scenen. I tillegg var gitarist Hedvig Mollestad der og nevnte stormester Ståle Storløkken som har vært samarbeidspartner med Rypdal gjennom flere år.
Sky Music. Foto: Ketil Hardy
At arrangørene i det hele tatt hadde klart å samle denne gjengen for å kunne gjøre denne konserten, noe de bare har gjort en håndfull ganger siden prosjektet ble satt i stand i 2016, er en bragd.
Bandet leverte selvfølgelig utover all forventning som jo var akkurat det vi alle sammen forventet. Og det var mye å følge med på. Med Mollestad og Storløkken fremst på scenen som en slags hovedsolister dro de seg gjennom fyrige Rypdal-klassikere som «Sunrise», «As if the ghost was me» og «Over birkerot», før de mot slutten dro ikoniske «Chasers», der Mollestad og Hermansen drev en skamløs call and response, før de falt tilbake i det vasse riffet og rundet av. Kleive så rimelig fornøyd ut der han sto. Noe vi i publikum også var, etter å ha fått all denne elektrisiteten strømmende over oss.
Slike kick er akkurat hva festivaler er til for, det er livgivende og karakterskapende, både for publikum og musikere. Og ettersom så mange regionale toppmusikere, med venner, kjente sin besøkelsestid og stilte opp, burde flere lokale musikk- og kulturinteressert gjort det samme.
Så en oppfordring til alle: Støtt din lokale jazzklubb. Den vil deg vel!
PS. Norges Håp visste å kjenne sin besøkelsestid. Stadig var de røde russedressene deres å se under konsertene, og under nattjammen, borte på Kafé K, var et par av dem å se på scenen sammen med Håker Flaten, Kleive og Storløkken, noe som alltid er kult å se at de nye kan få prøve seg med de gamle. Utpå natten ble også festivalsjef Rune Seip Bjørndalen, som selv er en glitrende gitarist, ropt opp på scenen (og med det kan telles som RT #14) og gitt den pay off-en han fortjente for den selvutslettende innsatsen det er å håndtere de nesten umulige økonomiske og administrative oppgavene som følger med det å arrangere en festival med et slikt ambisiøst program.
PPS. Tallet på regionale toppmusikere, ble altså fjorten. Jeg gjentar, fjorten. Se til Grenland!
