Sånn låter et stjernelag
The End får kabalen til å gå opp seks ganger på rad.
Det går en tråd fra Fire! og dette bandets fantastiske versjon av «At Last I Am Free» til åpningssporet på The End´s andre album. Der møter vi Sofia Jernberg som synger Karen Daltons «It Hurts Me Too». Det er en gripende og svært vellykket versjon. Mats Gustafsson står høyst sannsynlig bak dette låtvalget. Sangen var en av favorittene til Harald Hult, Gustafssons mentor innen musikk og litteratur. Hult drev «Andra Jazz» i Stockholm, og den som fikk oppleve butikken og snakke med Hult, vil aldri glemme det. Gustafsson sørget for å spille sangen i Hults begravelse i 2018. For meg er denne rammen fin å være innenfor når jeg lytter, men bandets versjon står bunnsolid på egne bein.
The End består av Kjetil Møster, Anders Hana og Børge Fjordheim, foruten Jernberg og Gustafsson. Det er mildt sagt et kraftfullt knippe, og de bretter ut uttrykksregisteret sitt med høy overbevisning på «Allt Är Intet». Ja, gitarist Hana spiller langeleik på ovennevnte låt og peker således inn mot den trad- og folktradisjonen den kommer fra. Det understreker også den inderlige sårbarheten i Jernbergs forestilling. Den vaklevorne kvaliteten styrker stoffet. Dette er noe å tro på. Dette andre-albumet fra The End bærer preg av at musikerne har blitt bedre kjent med hverandre. Når Gustafsson hevder at alt falt på plass denne gangen og at råskap, mørke og lyrisk nerve kombineres sømløst, gir jeg han rett. Møster og Gustafsson har skrevet hver sin låt. Hana står for to. Som sistelåt gjør de Dewey Redmans «Imani».
Gustafssons «Dark Wish» er tilegnet pianisten Henrik Wallin som tok den unge saksofonisten Mats under sine vinger. Det er et stykke med masse skyts og mye på hjertet. Blåsere og elektronikk spruter over oss, og ledige arrangementer bygger vitalitet. Det låter seigt og tøft. Børge Fjordheim skyver og slår materien fram. Dette er kjernevirksomhet og samhandling på høyt og tilfredsstillende nivå. Møsters «Intention And Release» er en insisterende sak. En rytmisk gåte med Jernberg på topp. Den får meg til å tenke på Bill Bruford og Annette Peacock, men tanken glir raskt av.
Det er for øvrig sånn at alle de påvirkningskildene som spiller med på «Allt Är Intet», lever friske liv i denne kvintettens grep. De fem individuelle stemmene blomstrer i musikalsk fellesskap. Hanas retningsgivende arbeid på barytongitar, de to saksofonistenes rovdyriske meldinger, vokalistens hysteri og følsomme meddelelser og trommenes bastante tilstedeværelse. Alt er i kreativ bevegelse og stadig inspirert forandring. Alle får sagt hvem de er. Vi kjenner jo ganglaget til disse musikerne nå, men de stegene de tar på «Allt Är Intet», øker kunnskapen om hva de fem er bygd av. Strålende!
