Jazzmusikere som vil ligne den menneskelige stemme, inviterer publikum direkte inn i musikken. Ikke rart at både Prøysen og Coltrane ble stjerner. Fredag ble sangstemmens dag.
Tekst: Børge Tronrud
Foto av Cæcilie Norby og Lars Danielson: May Elin Aunli/Canal Street
Selv musikere kan bli syke. Marilyn Mazur måtte avlyse sin workshop ”Rhythmworks” torsdag ettermiddag for å samle krefter til konserten senere på kvelden. En nødvendig beslutning, men allikevel en liten nedtur for påmeldte perkusjonister.
Fredag morgen var det sang og stemmebruk som var i fokus på Arendal Sessions Masterclass: Cæcilie Norby Vocal Works. Inviterte vokalister var Anneli Drecker, Anne Marie Giørtz og Arendals egen Inger Marie Gundersen. På scenen var vi totalt 25 røster som improviserte stemmer, trampet, klappet og stønnet rytmiske mønstre og tok del i Cæcilie Norbys musikalske univers. Både retning og konsistens ble skapt underveis. Verken solister eller kor visste helt hvor det bar. Det ble skapt urmusikk denne morgenen, og Inger Maries versjon av ”If you go away” fikk nytt harmonisk bakteppe. Det vi ikke visste, var at vi med dette var booket inn som konsertkor i Kulturhuset kl.23.30 samme dag. Nok en gang viser Canal Street seg som en svært inkluderende festival.
Duokonserten med Cæcilie Norby og Lars Danielson ble et uforutsett festivalhøydepunkt. Lars Danielson er intet mindre enn en fenomenal bassist. Cæcilie Norby er en stor historieforteller og musikkformidler. Hun kler av enhver poplåt med største selvfølgelighet og gir dem et nakent, og sårbart uttrykk samtidig som hun gir låtene ny energi og kraft. Hun åpnet med en uutgrunnelig og vakker versjon av Joni Mitchells ”Both sides now”. Deretter kom Maurice Ravel, Abbey Lincoln, David Bowie og Bob Dylan på løpende bånd – hvert nummer gjennomtenkt og originalt. Bugge satt inn på tre låter og ga det musikalske uttrykket nye klangfarger. Å velge Leonard Cohens noe utspilte ”Hallelujah” som ekstranummer kan virke merkelig, men med cello og operaintermezzo fikk også den nytt liv. På denne konserten harmoniserte lyd, lysdesign og dramaturgi nesten perfekt.
Undertegnede ble selvsagt med i Canal Street improkor under Cæcilie Nordbys kyndige ledelse umiddelbart før nattens jamsession. Deretter ble det to duettinnslag. Etter at ekteparene Haug og Aarset hadde avsluttet sine avdelinger, eksploderte scenen i urban og industriell elektronikk med hele bulkegjengen fra Arendal Sessions og flere til. Anneli Drecker og Nils Petter Molvær dro tonelinjer mens publikum ble torpedert av lyd- og lyseffekter. To dansere visualiserte musikken henimot det ekstatiske. Tøft og flott, men svært massivt og litt frenetisk.
Jeg hadde ikke hatt noe imot litt fin akustisk musikk innimellom, gjerne med god plass til solister som kan fabulere over kjente jazzkomposisjoner. Kanskje det bare er et ønske fra en tilårskommen mimrer, men Danielsen / Norby ga tidligere på kvelden heder og verdighet til uttrykket Less is more.
