KONSERT: KRISE skaper vemodsmettet fredagsfryd i hovedstadens beste kafe.
Av Arild R. Andersen
Det er denne musikken og dette albumet jeg har hørt mest på den siste uka. «Apt Opt Kroma», album nummer to fra kvartetten KRISE. Det første heter «Svartsymra». Bandet bedriver avantgardistisk utforskning av lyd og musikalske grenser, ifølge seg selv, arbeider med mikrotonalitet og klang. Det er i det hele tatt mye teori og mange fagtermer i sving når KRISE-musikken skal beskrives. Jeg kan berolige med at du ikke trenger å beherske det faglige for å nyte musikken. Den kan komme deg i møte med litt åpenhet fra din side. Jeg har hatt stor glede av de melankolske strømningene og den uortodokse arkitekturen i bandets byggverk. Det skapes en atmosfære jeg liker, med plass for undring og innebygd friksjon. At KRISE virvler opp minner om andre artister som har opptatt meg gjennom årene, er for ren bonus å regne. Denne kveldens fire står ikke i skyggen fra noen.
– Sånn ser den ut, da, sier Kristian Enkerud Lien. Han holder fram et ex av «Apt Opt Kroma» og har god grunn til å være stolt. Så setter KRISE ut med «Våre riper og hvite hester», ja, for jeg kjenner igjen musikken og mener det er selveste albumåpningssporet vi hører. Etter å ha sittet og hørt på KRISEs musikk i mitt eget rom, er det sterkt å få høre den levendegjort foran seg og fatte poenget med konsert, enda en gang. De sjeldne klangene og den uortodokse instrumenteringen trekker mot steder få andre oppsøker. Musikken puster uanstrengt og holder jevn puls. Selve væremåten i kvartettens uttrykk fyller samværet med begeistring og glede.
Trommeslager Bjørn André Syverinsen kommer tydeligere til sin rett på scenen. Han får bølgene i stoffet til å toppe seg og skumme, før et kort mellomspill fra trombonist Emil Bø, underbygget av diskret perkusjon, tar oss inn i «Eteik». Den gir meg assosiasjoner til bandet Villagers, før Bø og synthist Anna Ueland klipper den forestillingen i to og åpner samtidsutstilling. Det låter smakfullt, smart og fengende, og det fortsetter det å gjøre helt inn i dansemusikkens skakke verden. Kafe Hærverks enslige discokule spinner sakte mens KRISE lager alternativ fredagsfest med «Septimal dans». Etterhvert løfter kvartetten seg selv inn i grov og fribåren lengsel. Eller kanskje det er jubel vi hører, eksotiske sig og skarp eleganse. Jeg har nevnt den før, og jeg kjenner den igjen, følelsen av å bli bragt tilbake til artrockens glansdager og til områdene for Jim O´Rourkes fruktbare idéer. Komponist og gitarist Kristian Enkerud Lien har omtalt Gastr Del Sol i kjærlige vendinger. Det lar seg forstå. Jeg syns KRISE forholder seg ytterst smakfullt til egne påvirkningskilder og lykkes med å gå opp egne spor.
De langstrakte synth- og trombonelenkene, med den sireneaktige kvaliteten, tar seg inn. – Tusen takk, sier gitaristen. Han skal sette på en capo, og det blir en kort pause. Ueland forteller at dette er første gang de har en pause i settet sitt, og komponisten spør Emil Bø om han har noe å si. Nei!
Så starter Enkerud Lien det korte solostykket for gitar: «Presol». Både venstre- og høyrehåndsarbeidet er av godt merke. Innholdet har blondekanter, uten å framstå som søtt. I likhet med resten av det som presenteres av KRISE, tåler også dette nærlytting. Ja, det fordrer en viss konsentrasjon å få det til å rykke helt nært.
Publikum på Hærverk hoier. Det er forsiktig fotballstemning på samtidsarenaen. Konserten er konsentrert. Ikke lang. Stykkene er stor sett korte, og de er hentet fra begge de to KRISE-utgivelsene. Det slår meg igjen hvordan dette bandet skiller seg ut i den rike norske floraen av musikalsk fordomsfrie orkestre. Har sin egen profil. Helt til slutt skal de vise hvordan synth, trommer, trombone og gitar er egnet for ballade. «Feblater» spilles ut. En postmoderne vuggevise med vekkende innhold. Poeten Bø får det til å rime. I løpet av én uke har KRISE utviklet seg fra å være en sunn grønnsak til å bli en ostebit av klasse på min tallerken.
