Sammen er de sterke
At den arrangerte improen kan ha mye for seg, hører vi her.
Formannen for dette albumet heter Kristoffer Alberts. Mange vil kjenne saksofonisten fra Cortex og Paal Nilssen-Loves band. Han er for øvrig en utøver som behersker mange sjangre og retninger, og han har spilt med langt flere enn det går an å navngi her. På «Bugs & Hugs» er han oppført som kurator. Til grunn for musikken på albumet ligger separate, improviserte bidrag fra en rekke musikere. Disse impro-strekkene fra medlemmene i Block Ensemble har Alberts redigert og stablet på følsom måte, satt sammen og ordnet til ensemblemusikk. Han spiller ikke selv på albumet.
De medvirkende er Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, vokal, Stine Janvin Joh, vokal, Britt Pernille Frøholm, hardingfele, Didrik Ingvaldsen, trompet, Mette Rasmussen, altsaksofon, Lene Grenager, cello, Tanja Orning, cello, Jasper Stadhouders, gitar, kologo og mandolin, Mats Äleklint, trombone, Nils Henrik Asheim, orgel, Frode Haltli, trekkspill, Ingebrigt Håker Flaten, bass, Per Zanussi, bass og Dag Erik Knedal Andersen, trommer.
Hvordan det kunne ha hørtes ut om disse 14 musikerne hadde stått på en scene sammen, eller vært i et studio samtidig, kan man jo fable om. Jeg hadde faktisk med meg de tankene inn i første møte med albumet. Og la det være sagt med en gang: Kristoffer Alberts har skapt et kreativt og interessant «samspill». Han har lagt et puslespill av improvisasjonene som låter imponerende dynamisk og vitalt. At Alberts gjør seg til herre over umiddelbarheten i de frie, individuelle uttrykkene, betyr ikke at disse mister seg selv. Det må ha vært en frydefull utfordring å klippe i disse skarpe utøvernes materiale og lime lappene sammen til teppe.
Kristoffer Alberts´ styrende hånd blir også med inn i selve lytteopplevelsen. Jeg blir sittende og tenke på hvorfor hardingfela er valgt inn her eller trommene får dominere der. Lar meg fascinere av hvor smakfullt det er gjort. Og lydkildene lar seg spore, bortsett fra noen underfundige unntak. En folketone kan trenge en knirkende og frigjort cello, og en hissig mandolin tåler forsiktig korrektiv fra en bass. Det skjøre og vemodige hilser til det kraftfulle og skarpe, mens det rytmisk stilfulle venter på tur. En akustisk gitar vekker Derek Baileys minne vakkert til live. Hurra! «Bugs & Hugs» har to lange spor. En opplagt trombone legger albumet til hvile.
Nytenkning i impromusikken ønskes alltid velkommen. Alberts og Block Ensemble oppleves som en forfriskning. Når de frie uttrykkene blir lagt i dugende hender, kan de utvikle sterkt vinnende vesen. Det er nettopp det som skjer her.
