Den store saksofononsdagen startet klokka 14 med residerende festivalartist og kraftsaksofonist Mats Gustafsson i aksjon med The Thing og gjestegitarist James Blood Ulmer (bildet over). Klokka 20 fortsatte utblåsningen med Art Ensemble of Chicago-legenden Roscoe Mitchell i Jack DeJohnettes Made in Chicago-kvartett, og stilnet ikke før henimot midnatt da trekløveret Kjetil Møster, Jørgen Mathisen og Eirik Hegdal gikk av scenen sammen med resten av Zanussi 5, bassist Per Zanussi og trommeslager Gard Nilssen.

Siden heller ikke Møster, Mathisen og Hegdal er utpreget blyge i spillet, ble det en heftig dag på treblås-fronten. Men pianist Kris Davis rakk å roe ned herjede saksofonører med en timelang, luftig improvisert solokonsert, og i en annen ende av festivalprogrammet satte Skruk og Oakland Interfaith Gospel Choir to fullsatte domkirker i kraftig bevegelse. Ytre Suløen spilte to utsolgte (som vanlig) konserter, og Emilie Nicolas pakket den store teatersalen stappfull til sin midnattskonsert. Så mange ville høre det norske stjerneskuddet og bandet hennes at det ble glissent i Alexandraparken der amerikanske Soul Rebels og det lokale Columbic regjerte i regnet.

 Harmolodisk

Men altså: Saksofoner. Kanskje brukte The Thing – Mats Gustafsson, Ingebrigt Håker Flaten, Paal Nilssen-Love – og James Blood Ulmer (75) en liten halvtime på å komme ordentlig på nett, men da Ornette Coleman-disippel Ulmers harmolodiske bluesvev først hadde funnet åpningen i The Things robuste uttrykk, fant energistrømmene sammen i noe som avfødte så vel kvasse stryk som nådeløse fossefall. Håker Flaten hektet på seg el-bassen, Nilssen-Love la bort siste trevl av silkehansker og Gustafsson utfoldet seg i sedvanlig «blås hornet rett»-stil; buktende, vridende og tå- og enbeinsstående som en desperat mann i kamp på liv og død med instrumentene og luftsøylene inni dem. Slik ble dette første, hel-improviserte møtet mellom trioen og gitarhelten langt på vei den forventede festen i ekkoet av blues, frijazz og Ornette’sk harmolodisk samspillfilosofi.

Notert

Supertrommeslager Jack DeJohnette klarte ikke å få med seg komponist/altsaksofonist Henry Threadgill til Europa, men stilte med resten av sitt Made in Chicago-band: Roscoe Mitchell (alt, sopran), Muhal Richard Abrams (piano) og Larry Gray (kontrabass, cello). Musikken virket til tider å være omhyggelig notert og lå atskillig nærmere samtidsmusikk enn jazz, men bød (selvsagt!) også på soli fra de fire, blant annet et langt og hyperintens sirkelpustkjør med toner i trengsel fra Mitchell. Spesielt jazzig låt det ikke, men som for å fortelle hvor de og musikken kommer fra, spilte de fire reinhekla, ujålete blues som ekstranummer, noe som ikke minst fikk 84 år gamle Abrams til å aktivisere de pianofingrene som har skrevet så mye av AACM-historien gjennom 50 år.

Akkurat det ekstranummeret ble faktisk en ganske rørende stund, på en festival som litt over halvveis holder den musikalsk fanen høyt og forhåpentligvis går en sollys avslutning i møte fredag og lørdag.

Terje Mosnes (tekst og foto)