Særingfestens triumf

Av Arild R. Andersen

Da jeg dro fra konserten med Veryan Weston og Phil Minton i går, ble jeg gående rett bak et par jeg antar var mor og sønn. Han i tenårene og hun i sirkelen rundt 50. De snakket om konserten, og mor sa hun hadde vært skeptisk i forkant av duoens opptreden, ut fra det lille hun hadde satt seg inn i. Konsertopplevelsen hadde imidlertid overbevist henne. Da vi nådde toppen av bakken fra Smeltehytta, hørte jeg de to bli enige om at ingenting kan erstatte en liveopplevelse. Det er noe å holde i på vei mot Phil Mintons solokonsert i Steinhuset denne fredagen. Jeg er nullstilt og klar, og dette skal vise seg å bli en vitamininnsprøyting og en kunstnerisk helsebot. Det handler om Mintons uttrykksevne og væremåte som kobler det unike med det ujålete og alminnelige. Når han blir introdusert med en rekke superlativer og vi blir fortalt at han sings in many styles, sitter han og gjør grimaser som et lite barn. Eller kanskje han gjør det som en voksen som ikke har forlatt leken. Når Phil Minton setter i gang, er det noen som smiler, en jevnaldring som måper og et par fireåringer som fryder seg. Rommet fylles av hesbles og spysound om hverandre, suselyder og knirking, overbevisende klage og kjeftelyd. Det høres deilig ut. Å få det ut, mener jeg. Det er sjelden fugl i Mintons plystring – og utryddet and. Han gjør narr og er dønn seriøs. Det er kunsten. Snuser ut i lufta og knipser. Det er en underlig varme i det som kommer. Mintons menneskelighet er noe vi alle kan dra kjensel på. Han opptrer uten maske, og når masker faller, renner ikke nødvendigvis det vakre ut. Er han hissig eller glad? Føler han lettelse? Denne messingen. Hva er det den påkaller? Det er sting i det han gjør. Og ordbrokker som gir retning, Han gjør dialoger og setter ny mening i begrepet fremmedspråk. Jeg prøver å se for meg de figurene han maner fram. Finner meg selv der inne. Minton er tankevekker og humørspreder til samme tid. Registeret hans er stort, men det er ikke et poeng i seg selv. Det er alle scenene og historiene han deler med oss som blir sittende. -Hvor lenge har jeg holdt på, spør han oss. Jeg har en kontrakt å holde. Han stoppet visst fordi han ankom enden av en reise. Det lar seg forstå. Men vi skal videre til andre steder. Uttrykkene hans er mer abstrakte enn de var i går, sammen med Weston. Vi sneier innom klosteret, og vi er ute i det fri. Opplever slåsskamp mellom mink og er på bluesklubb for alternative artister. Det er iallfall det som dukker opp i hodet mitt. Jeg nyter Phil i dag. Han er til stede i sin egen framskredne alder og får den til å spille med i det han byr fram. -Great news about the election, sier vokalisten. Ja, det har vært valg i hjemlandet hans. Det sitter ei begeistra dame foran meg. Hun har ledd mye under konserten. Med rette, vil jeg si. Det hun nå sier til sidemannen sin, sier jeg meg enig i: Fantastisk! På vei gjennom publikum etter konsertslutt stopper Minton opp ved de to fireåringene og plysterer litt ekstra for dem.

Phil Minton. Foto: Magnus Stivi/Kongsberg Jazzfestival

Overgangene på Kongsberg kan komme brått. Jeg har beveget meg fra Phil Minton til Billy Cobham og får høre at festivalen føler seg beæra over å ha den levende legenden av en trommeslager på plass. Og det på lille Energimølla. Da flokken min hørte Mahavishnu Orchestra for første gang i 1971, trodde vi ikke helt det vi hørte. En av årsakene til denne reaksjonen var Billy Cobhams overjordiske trommespill, men det var John McLauglins gitarspill og komposisjoner som gjorde oss til tilhengere. Da Cobham kom med sitt debutalbum, «Spectrum», i 1973, var det en nedtur, selv om åpningssporet klarte å ta pusten fra oss. Albumet satte en standard og ble inspirasjonskilde for framtidige band og artister. For oss forble Cobham en utrolig trommeslager som ikke sa oss mye som anfører. På Energimølla får vi vite at Time Machine har urpremiere på Kongsberg. Musikerne har vært på scenen en stund før stjerna entrer den. Bandet åpner med en småfunky drager, for å varme opp og la alle få prøve seg. Rytmikken er slepen, og det svinger med en selvfølgelighet som roper Cobham. Gary Husband får prøvd synthen sin også. Det låter klisjéfylt. Eller skal vi heller si stilsikkert? Det er åpenbart mange som koser seg fra første tone her inne. Så er det gitarist Rocco Zifarelli sin tur. Han låter som snytt ut av den tradisjonen som kom til å dominere fusionmusikken. Vi får sløye groover og blåsearrangementer av tett merke. Billy Cobham styrer skuta med sikkert håndlag. Jeg syns forøvrig at saksofonist Björn Arkö gjør noen levende runder når han får lyset på seg. De riffene noen av låtene er bygget rundt, mangler originalitet og festeevne. Musikerne kan være så gode de bare vil til å spille. Jeg ønsker meg at de evner å berøre. Så liker jeg lyden fra bassist Michael Mondesir og måten han spiller på. Cobham prater og mimrer mellom låtene og er i strålende humør. «To the women in my life» har enkel og tiltalende pianointro fra Husband. Blå i underlaget og seig i væremåten. En væremåte som understrekes av blåsearrangementer og fininnstilt rytmikk. Det er greit å oppleve dem i ballade noen minutter. Og ja, det blir også trommesolo. Stilen er umiskjennelig, men den snerten Cobham hadde for noen tiår siden, er ikke lenger like snertete, naturlig nok. Men vi hører en stilskaper. Det er artig. Så kommer dagens tøffeste groove, og kroppen nekter å stå stille. Bassen duger og får det til å safte seg skikkelig. Hadde jeg hatt noe stort å mimre over, ville jeg med nød likt Time Machines opptreden bedre. Vi får «Spectrum» og «Snoopy´s search». Blankskurt og fusoid. Mobiltelefonene heves, og jeg tar til meg at jeg ikke er dette bandets største fan her inne.

Billy Cobham. Foto: Thomas Hegna/Kongsberg Jazzfestival

Så går jeg for å se film. «Paolos reise». Filmen skal ha premiere i november, så Kongsberg stiller med sniktitt. Det er Arne B Rostad som står bak filmen som ikke er en musikkdokumentar, men langt mer en innføring i mennesket Paolo Vinaccia som var en stor trommeslager. Det handler om kaffe og skinke, mannens sammensatte vesen og kreative overskudd. Det er en rørende og varm fortelling, der musikere, venner og familie forteller historier fra Paolos liv. Glimt fra konserter og spill gjør filmen ekstra underholdende.

Veslemøy Narvesen. Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival

Så haster jeg videre for å få noe tid sammen med Veslemøy Narvesen og hennes band. Jeg har bestemt meg for å prioritere Særingfest og kan ikke være to steder på en gang. Narvesen starter i det entydig vakre. Sekstetten spiller fram en oppvåkning som strammer seg til og mørkner etterhvert som den vokser. Så starter Veslemøys vokal. Jeg har slitt med å få tak i kvaliteten der, og det gjør jeg nå også. Det er musikken som vekker interessen min i dette bandet, selv om det er et kunstig skille å gjøre. Bandet går inn i tett melodiøsitet, og de får raust med applaus for innsatsen. Komposisjonene til hovedpersonen har gode idéer i seg, og de blir formidlet med sultent grep og overskudd av formidlingsvilje. Det kan låte lekkert, med fin instrumentell balanse og lekenhet helt ned på detaljplan. Det er pop i stoffet og jazz i reisverket. Den innbydende og lette tonen hindrer imidlertid innholdet i å samle seg i tyngde. Det hjelper noe at trommeslager Narvesen spiller med løft i stikkene, men det rekker ikke å skje mye av betydning i min opplevelse før jeg må gå.

Susana Santos Silva og Kansan Zetterberg. Foto: Magnus Stivi/Kongsberg Jazzfestival

Kveldens Særingfest har fire innslag, og først ut er trioen Child of Illusion. Trompetist Susana Santos Silva, altsaksofonist Chris Pitsiokos og bassist Kansan Zetterberg. De tre treffer med en utilslørt direkthet som ikke støtter seg på volum. Blåsernes langstrakte fraseringer kontrasterer bassistens lydkonstruksjoner på instrumentet. De lar idéene sine få tid til å utvikle seg. Skaper en kontinuitet som ikke er opplagt. Som kan la seg ane eller fatte umiddelbart. Det er luft i trompeten, før de korte støtene bryter inn og holder heftige møter. Saksofon og trompet snakker om det samme, men er ikke nødvendigvis enige. Det er temperatur i utvekslingen. Og bassen gjør ingenting for å stanse den intense samtalen. Det drar seg til. Noe står på spill. Når bassen får være alene på tur, velger den seg varme steder. Disse tre spiller med omsorg for budskapet. Jeg kjenner hva de vil si meg og trenger ikke ord for det. Når de tre går til hver sin plass, får de også dette valget til å tjene dem. Når de opptrer som ekko av hverandre, smeller det lett fra veggene. Denne opptredenen er et klassisk eksempel på hva god lyttekunst kan ha å si for uttrykket. Zetterberg og Pitsiokos gjør tospann og tirrer fram respons fra hverandre. Bassisten blir stående på én tone som gjentas med korte intervaller. Det er renhet i valget, og det skyver de to andre fram. Det kan låte både øde og litt skummelt. Trioens musikk er fri, men den har også en kledelig ramme.

Terrie Ex og Jaap Blonk. Foto: Espen Sandengen/Kongsberg Jazzfestival

Scenen ryddes for Jaap Blonk & Terrie Ex. Vokal, elektronikk og gitar. De setter igang, og jeg tenker at de låter som forventet. Den tanken skal bli kortvarig., for her er det kreativiet i arbeid.  Det som følger, er fysisk, rått og deilig rart. Lydene daler stille og eksploderer høyt. De to gjør teater, med Blonk som pådriver. Terrie Ex spretter ikke like mye rundt som han pleier, men er virksom og bevegelig. Den nederlandske tradisjonen kan ha mye aktivitet og ablegøye i seg. Den tørre lyden i Ex-gitaren blir bøyd og tøyd. Blonk sitter ved bordet der han har elektronikk han kan plage lydbildet med. Vokalen hans snakker til oss. Lydene sprekker og vokser, piper og hviner. Når Jaap Blonk nærmer seg konvensjonell sang, kommer han aldri helt fram. Galskapen er levende og helt frisk. De gjentar ingenting. Beveger seg kun framover, gjennom stadig nye spinn, med skriking og sorte gitarakkorder. Temmelig rocka, på helt egne premisser. Folk ler og gleder seg. Dette er virkelig stas og alvor. Jeg har ikke likt betegnelsen anarcho punk, men nå ikveld skinner den. De spiller med hverandre, i dobbel forstand. Terrie puster på gitarmikrofonen, mens Jaap gjør en trall som passer. Musikken har utviklet seg til noe vidåpent det er en stor glede oppleve. Så ser de to ut som to veiarbeidere som legger nytt dekke. Det høres også ut som nytt dekke. Når de nærmer seg støyen, gjør de det ikke rendyrket. Blonk danser for oss, før det er over, og blidere improutøvere skal du leite lenge etter. -Og jeg som hadde tenkt å gå hjem, hører jeg en publikummer si.

Maja S.K. Ratkje. Foto: Magnus Stivi/Kongsberg Jazzfestival

Maja S.K. Ratkje kommer på scenen alene. Hun venter på stillhet før hun starter. Vokallydene hun starter med, krever det. Det vi hører, unndrar seg en enkel beskrivelse. Lydene hennes utgjør et eget språk. Hun gir stemme til det ikke-eksisterende, samtidig som hun tar inn det menneskelige. Hun summer, smatter og blåser, og i denne beskrivelsen skjuler det seg et vell av ubeskrivelige detaljer. Knirkene hennes er mer forseggjorte enn det utgangsdøra fra salen i Smeltehytta kan by på. De varer lengre og er flertydige. Jeg blir både overrasket og konsentrert av å lytte til henne. Hun trekker oss inn. To små bjeller forsterker og utvider uttrykkene hennes. Vi får tekstbrokker fra Åge Aleksandersens «Va det du Jesus» . Så reiser hun seg og beveger seg rundt i lokalet med de små søsterklokkene. Det gir preg av noe sermonielt. Hun skriker og lokker på kyra mens hun spaserer rundt. Og de dyra som ikke kommer nå, kjenner ikke sin besøkelsestid. Det gjør inntrykk på kroppen, og når hun setter seg, produserer hun svartmetall i Ratkjedrakt. Det låter rått og tøft. Lidelse og død, tenker jeg. Det er ikke morsomt, men det tar meg. Så tar hun fram munnspillet og starter «A hard rain´s a-gonna fall». Jeg får frysninger av den vakre tydeligheten. Kanskje det var Maja som skulle ha sunget på Dylans nobelprisoverrekkelse i Stockholm. For dette utvikler seg til noe formidabelt. Sangen er jo en bærende kommentar til vår grufulle samtid, og ettersom Ratkjes tolkning skrider fram, opplever jeg sangen hennes som så sterk at det presser på. Ja, jeg blir satt helt ut. Jeg tror denne opplevelsen vil bli stående som den sterkeste herfra i år. Takk, Maja.

Mayas/Buck/Stackenäs/Zanussi. Foto: Espen Sandengen/Kongsberg Jazzfestival

Heldigvis er kveldens fjerde sett noe helt annet. Pianist Maya Magdas, trommeslager Tony Buck, gitarist Davis Stackenäs og bassist Per Zanussi inntar podiet. I likhet med Ratkje starter de settet sitt helt nede. Det gjør meg lyttende. De samler seg rundt et sett av lyder og pusler med spillet. Den forsiktige framferden er åpen. Lar seg entre. Stackenäs har en egen evne til å ta seg fram med det interessante, og han er ikke alene om det i denne kvartetten. De fire instrumentene er brødre i ånden i kveld. Eller søstre. Mayas pianospill er minimalistisk, og hun bruker innsiden av instrumentet for å utvikle klangregisteret. Tony Bucks perkusjon hvisker. Han trommer med innestemme. Per Zanussi er sparsommelig der det kreves. Uttrykkene er tørre og levende. De tar alternative ruter og finner fram. På sitt lyseste er fargene i musikken dypt lilla. Det tillater jeg meg å tenke. Men tanken forsvinner med bandets bevegelse mot nye felt. Det puster og pulserer. Nå har de spilt seg varme, uten at varmen direkte lar seg høre. Den manifesterer seg snarere i smidigheten og i de velfungerende samhandlingene. Kvartettens interne samtale går smertefritt. Det er behagelig tone mellom musikerne. Ingen voldsomheter. Smakfullheten råder. Det andre strekket de gjør, starter lettmetallisk. Er kanskje hakket grovere enn det foregående, men den gjennomsyrende balansen fortsetter å sette preg. Idéene skyver hverandre fram og lyser uten å blende. Fantasieggende og nært. Når de legger instrumentene til hvile, slår det meg hvilken kveld på Særingfest dette har vært. Den har fylt meg opp. Og det er ikke bare den strålende musikken som kan ta æren for det. Det er også selve den intimiteten disse arrangementene lykkes så godt med. Den som oppstår mellom musikere og publikum. Samtalene i pausene og platesalget i foajeen. I kveld bød foajeen også på en kort spontankonsert med Maja, Jaap og Phil. Sånt blir man glad av.

Dagen er egentlig over, men nede på Energimølla venter Fieh som har steppet inn på kort varsel på grunn av sykdom og avlysning. Etter at jeg så Sofie Tollefsbøl synge med Andreas Røysum Ensemble på Maijazz i år, går jeg til Fieh med litt større interesse enn før. På mølla er det fullt, og stemningen roper fest. Når bandet setter i gang, er lyden så høy der jeg står, at den jobber mot seg selv. Tollefsbøls stemme drukner litt der oppe. De fengende omkvedene går hjem hos publikum, og den innøvde koreografien er søt. Med «A hard rain´s a-gonna fall» lengst framme i pannebrasken, velger jeg å bli med forbi «Supergud». Stemningen er høy i lokalet. Her inne er det mange som kjenner Fieh-materialet bedre enn meg.