KONSERT: Fjorårsstipendiat Sigrid Aftret har brukt pengene til å tjene den gode musikken.
Av Arild R. Andersen
I den deilige strømmen av jazzkyndige talenter er det stadig noen som får det til å bruse litt ekstra. Den musserende kvaliteten hos Sigrid Aftret har manifestert seg i flere sprudlende opplevelser de siste årene. Hun har særdrag som saksofonist og gode farger som komponist. Jeg har latt meg henrykke av Bêl-bandet hennes. Den akademiske kjøligheten og de levende idéene som møtes der. Aftret har sagt seg inspirert av Anna Webber og Henry Threadgill. Det bør ikke gjøre noen mindre enn velvillig innstilt. At man kan høre Henry spøke gjennom noen av Sigrids musikalske rom, kaller på begeistring. Så er det ikke alle Sigrid Aftrets gjerninger og prosjekter som treffer meg midt på. Sex Magick Wizards bommer på den innerste sirkelen min, men kvartettens musikk tar saksofonistens sunne, søkende vesen på vift.
Aftret har gjort lykke sammen med OJKOS, og jeg vil tro at den store godfølelsen kan finne veien til Victoria i kveld også. Den som har Trondheim Jazzorkester på lag, har gode forutsetninger for å dra hjem en seier.
Onsdagskveldens program lover rytmiske illusjoner. Da Sigrid Aftret oppholdt seg på Rytmisk Musikkonservatorium i København, tok hun timer med trommeslageren Peter Bruun. Hun lot seg påvirke av hans musikk og metode. Bruun er én av to trommeslagere i kveldens utgave av TJO. Den andre er Loup Godfroy. Så har jeg forstått det sånn at samtlige tilstedeværende her på Nasjonal jazzscene skal utfordres på hvordan man oppfatter puls.
Foto: Camilla Slaattun
Og gjett hvem som starter ballet! Det er selvsagt Godfroy og Bruun, og det med noen rytmiske figurer som nærer illusjonen. Det er realiteten. Cello og bass er tidlig inne og skaper en tørr og vibrerende atmosfære. Det låter velsignet egenartet, og musikken høres ut som om den kunne falle sammen hvert øyeblikk. Før Aftret hever armen og tar bandet inn i et kantete og vitalt arrangement, gjør aftenens første solo, med den tyngden hun eier. Dette stoffet er mykt og skarpt til samme tid. Fullt av informasjon og med en framdrift man ikke tramper takten til. Temaene kommer uten nevneverdig søtsmak, og dynamikken lever godt, uten høylytte fakter. Saksofonist Klaus Holm viser stillferdig glød, omgitt av utsøkt puls. Det er godt å høre komponert materiale i et så ledig og uanstrengt pustende driv.
– Det er en ære å få lov til å spille her i dag, sier Sigrid. – Jeg har vært ekstra spent, men det låter jo dritbra. Hun forteller litt om hva hun har brukt det store Sparebank 1 SMN-stipendet til, det hun mottok i Molde i fjor.
Så skal vi inn i «Fuge», der cello og tuba har noe å si hverandre. Sigrid Sand Angelsen og Hermann Hestbek. Før trombone og bass gir ny klang og retning. Jørgen Bjelkerud og Henrik Sandstad Dalen. Jeg nyter å høre hvordan Aftrets idéer hekter seg på hverandre og danner tydelig helhet. Det låter faktisk dritbra og vel så det. Pianist Joakim Rainer sitter med laptop og synth, foran klaveret, og er et helt lite band i seg selv, fremragende inkorporert i det 12 personer store orkesteret. I likhet med de andre utøverne får han sine rom å tre fram i, og han setter nerve i materialet. Ja, han driver fram noen av kveldens mest attraktive øyeblikk. Den illusoriske pulsen Sigrid Aftret er ute etter å skape, farger hele verket.
Foto: Camilla Slaattun
Bassklarinetten tar oss ned på bakkenivå. Jenny Frøysa. Mens fløytelinjene hever seg lett. Trine Knutsen. Det er vakre partier og alvorsladede stunder i musikken. Det som fins av drama, kommer i balansert form. De to trommeslagerne fortsetter å fylle uttrykkene med oppdrift.
Så gjør orkesteret seg stort og løfter høyt. Det gir befriende dreining. Og når det senker seg, er det kontrasten som skinner.
De områdene av den moderne jazzen Sigrid Aftrets musikk sokner til, har lange og dype røtter. At hun og TJO klarer å forfriske og nyskape, er en fryd å oppleve. Musikken treffer svært godt i kroppen, mellom hjerne og hjerte. Når saksofonist Brede Sørum får tur, spiller han fram flamme og mottar velfortjent applaus. Så pakkes et nytt arrangement ut med støtvise grep. Aftret ser fornøyd ut der hun står og rister på hodet med smil om munnen. Nå har orkesteret virkelig spilt seg inn. Ledigheten eser i stramme rammer.
Det siste nummeret er en ballade, blå og vemodig som disse gjerne er, men med åpninger å tro på og en væremåte som gjør opplevelsen spesiell. Bassen holder trådene samlet. Det puster og knepper i tettmønstret vev. Finner jeg pulsen? Når Joakim Rainer spiller kvelden inn mot punktum, legger han Sigrid Aftrets store forestilling til hvile med stil.
