Trioens utradisjonelle kombinasjon av redskaper åpner for originalitet i finstemt balanse.
Jeg prøvde å forestille meg hvordan de ville låte. Orgelet, steelgitaren og trommene. Det er jo ikke triohistoriens mest brukte sammenstilling av instrumenter, og jeg var ikke til stede da Ruby debuterte på Nattjazz tidligere i år. I forkant av kveldens konsert satte jeg til og med på Buddy Emmons´ album «Steel Guitar Jazz» for å trigge forestillingsevnen, men havnet selvsagt på villspor. Det er lenge siden 1963. I våre dager kjenner ikke jazzen seg selv igjen i speilet, heldigvis. I dag snakker musikken for seg selv. Ord som sjanger har permisjon fra vokabularet. Så fint kan vi ha det! Vi knekker inn fra Karl Johan og åpner oss for David Wallumrød, Johan Lindström og Gard Nilssen. Vi kjenner typene. Det er lørdag på lokalet, og alt kan skje.
Det som skjer er at de tre setter i gang med et tydelig tidsbilde av lyd. Vi som både har gjennomlevd 60-tallet og seilt med danskebåten, drar kjensel på kombinasjonen. Det slurper og bruser og er sjarmerende saker. Wallumrød later til å ha tatt med alt utstyret han eier og sitter omgitt av tangenter og knotter. Som en smålåten Rick Wakeman for lite orkester. Progrockelementene lar da heller ikke vente på seg. Stor og saftig lyd kunne i grunnen denne kvelden tålt mer av. Så flyter steelgitaren stille og blottlegger et rikt indre liv. Det er med denne gitaren Lindström viser fram kvalitetene sine. Han får den til å synge. Når han drar i gang et riff med seksstrengeren derimot, tar det meg litt tid å bli venn med det jeg hører, og når Wallumrød setter seg ved el-pianoet og vugger fram et soul-underlag, befinner vi oss mellom bedehus og klubb. Joda, det er ganske tøft med orgelsolo, men de lykkes ikke hele veien med å skape et helstøpt banduttrykk.
Deler av kvelden er preget av en jam-liknende tilnærming. Noen låter kan virke som de er på skissestadiet. Eller kanskje de er ment å være helt åpne. Jeg syns uansett ikke at alt faller like bra på plass. Gard Nilssen får selvsagt vist fram hvilken trommeslager han er, enten han holder seg til det tilsynelatende enkle eller han briljerer uanstrengt. Noen av de fineste partiene kommer der han fyller godt på i rommet. Det er jo ikke der jeg griper meg i savne en bass i bandet. Andre fine strekk står i steelgitarens melodiøse tegn. Søtsmaken er på sitt sterkeste når en sittende Lindström får brorparten av lyset på seg. Når han reiser seg for å spille en Stockholm-blues, finner jeg heller lite å la meg begeistre av. Sånn virrer denne kvelden mellom det vellykkede og det uferdige.
Kanskje det er mer tid Ruby trenger. De snakker om en plate de skal spille inn, med «utgivelse i 2025». Jeg vet ikke om det er ment som en morsom kommentar til hvor opptatte de er på hver sin kant, men jeg tror stoffet deres kan blomstre i et studio, med litt strammere rammer. Kanskje overraske med originalitet i finstemt balanse. Mot slutten av konserten finner de hverandre enda en gang, og de klappes inn til ekstrarunde. Vi får kveldens såreste fortelling, gjort med en forsiktighet som kler dem. En dag skal jeg kanskje si: Ruby, min kjære!
