Romslig og vakkert fra tubaisten
Man kommer seg opp i høyden når Herskedal hever instrumentene.
Å oppsøke ensomhet og isolasjon for å finne skaperkraft, er en godt kjent strategi fra kunsthistorien. Allerede i renessansen trakk kunstnere seg tilbake for å bli inspirerte. Noen oppsøkte sågar klostre. Vincent van Gogh forlot i sin tid kaféene i Paris og reiste til Arles, og halve Led Zeppelin dro til Bron- Yr-Aur for å unnfange sitt tredje album. Vår mann, Daniel Herskedal, leide seg en hytte i Elgå der han satte opp sitt eget studio. Han ville vekk fra støy og byliv. Mellom komponering og opptak gikk han på ski, og han var med den samiske lokalbefolkningen og hjalp til med reindrift. Dette må låte rimelig eksotisk for Herskedals internasjonale publikum, og det knytter selvsagt an til tittelen på dette sjuende albumet fra tubaisten og basstrompetisten: «Call For Winter».
Daniel Herskedal spiller på store flater. Det er vidde i musikken hans. Den åpne væremåten og den duvende kvaliteten er gjennomgående. Skarpe kanter mangler livsvilkår i uttrykkene hans. De fortellingene vi hører, kommer fra samme sted, omtrent som søsken med hver sin distinkte personlighet. Det sies at Herskedals musikk lar jazzens vesen møte klassisk kompositorisk håndverk. Åpningssporet «Våkenatt» legger seg vakkert til rette i den beskrivelsen. Han bygger myk lyd og underbygger med klang. Det låter både omfangsrikt og vennligsinnet.
Når vi kommer til «Time of Water», blir stemningen sakral. Musikken har en alvorstyngde som gir assosiasjoner til begravelse og er fin å trekke over seg. De musikalske idéene har berøringspunkter med de vi kjenner fra Arve Henriksen, Jan Garbarek og Jon Hassell, men artistene skygger ikke for hverandre. «The Hunting Golden Eagle» har både glideflukt og stup i seg. Musikken svever. Dybde, sjel og skjønnhet er for øvrig tre begreper Daniel Herskedal tyr til når han selv beskriver hva han søker å uttrykke. Det gir bra mening i de tolv møtene «Call For Winter» byr på.
En konsentrert form kan lett misfarges av monotoni. Det skjer ikke her. Vår mann lykkes med å stimulere interessen gjennom et helt album, og det sier mye om musikaliteten hans. Nå er det ikke sånn at jeg vil gå til denne plata for å oppleve spenning eller bakse med motstand. Det kan andre hjelpe meg med. Herskedal står for klarhet og grasiøsitet, og de tekniske ferdighetene blir aldri gjort til poeng i musikken. Der er det heller det tilsynelatende enkle som rår. «Permafrost» bærer i seg lengsel og sårbarhet og puster deg liksom budskapet i øret. Jeg tror Daniel Herskedal må ha kjent på noe grunnleggende der oppe på hytta.
