Roggen og progen

Besetningen to gitarer og vokal gjør meg nysgjerrig. Omtrent sånn som tuba og vokal gjorde meg interessert i 1998. Denne søndagen i september 2025 er det en fremragende, moden og kunstfremmende vokalimprovisatør, særlig kjent fra bandet Come Shine, som møter to gitarister. Live Maria Roggen ble kjent med Torstein Slåen og Benjamin Rø Haavelsrud da de to sistnevnte var studenter ved Norges musikkhøgskole, der Roggen er professor i jazzsang.
Live Maria Roggen er residerende kapellmester på Kampenjazz i år, og i denne andre av tre konserter er vi lovet gamle favorittlåter fra prog og alternativ pop. På albumet «Tu´Ba» som kom i 1998, synger Roggen Joni Mitchells «Woodstock», akkompagnert av tubaist Lars Andreas Haug. Den høres både leken og kjærlig ut. I kveld skal vi visstnok får høre både Allan Holdsworth og King Crimson, to av mine virkelig nære venner fra 70-tallet. Jeg er spent.

Det fins en vakker tradisjon der jazz- og improkyndige vokalister setter gullkant på klassisk materiale fra rocken og deromkring. Sidsel Endresens versjon av «50 Ways to Leave Your Lover» og Susannas nedtak av Joy Division bærer jeg med meg. Det var forøvrig en storveis og mettende opplevelse å høre sistnevnte på Kampenjazz, i duo med David Wallumrød. Så vidt jeg husker, fikk vi både Joni og Neil. Og hvem husker ikke Cassandra Wilsons versjon av «Last Train to Clarksville» og Robert Wyatts «I´m a Believer»! Men nå må jeg gi meg. Nei, forresten. Maja S.K. Ratkjes fantastiske runde med Dylan på Kongsberg i fjor må med.

På Kampenjazz starter kveldens trio med katedralklang på stemmen og sakral væremåte i musikken. Det låter vakkert og mørkt. Gitarene tar seg inn med smøremyk tilnærming, og lydbildene åpner seg mot det særegne, gjennom frisell-møblerte rom og med bris i strengene.
-Spesiell kveld vil jeg si. Live Maria Roggen forteller litt om prosjektet, og hun guider oss fint gjennom låtvalg og små historier. Hun forteller om et tidlig møte med Allan Holdsworth og beskriver han som en mann med masse demoner. En som var flink til å snakke seg selv ned. En av de to gangene jeg møtte Holdsworth hadde jeg tatt med albumet «´Igginbottom´s Wrench» for å få det signert. «OH NO!» skrev Allan, og signerte. Han kunne altså skrive seg selv ned også.
Roggen har skrevet teksten «No, Allan, No». Jeg tror det er «Pud Wud» fra albumet «Sand» de gjør, med fin gitarintro, et stykke til side for Holdsworths fortreffeligheter, men i slekt med det vi kunne høre fra han. Slåen og Haavelsrud spiller med innlevelse og er gode å lytte til. Vokalisten improviserer, med tekstarket foran seg. Jeg syns det er sterkt å oppleve en av landets fremste forholde seg til Holdsworth på denne måten.

Så går Roggen over i lydproduksjon, til lek med stemme og looper, mens gitarene starter en forsiktig sang som løfter felleskapet. Vi er utenfor tradisjonelle rammer, der skakke og lett skjelvende sløyfer trives. Vi er inne i Radioheads «Lotus Flower», mener jeg å høre, og dette funker. Så får vi selveste «Matte Kudasai», med sine Beatles-merker, slik de også kan høres på albumet «Discipline» fra 1981, den skarpeste utgivelsen fra King Crimson i denne perioden. Live Maria Roggen har fortalt om sin begeistring for vokalisten Adrian Belew, og den kan høres i det hun leverer. At jeg skulle få kose meg på søndagskafé med Crimson på denne måten, takker jeg kveldens trio hjertelig for. De tre øver rettferdighet overfor grunnidéene i stoffet og får det til å leve selvstendig. Roggen synger fra hjertet, tar eierskap og farger med sitt.

Vi får også vokalistens egen «Will You Love» som er å finne på albumet «Circuit Songs». Det er et vakkert stykke, med dun i underlaget og gitarplukk av edelt merke. Så er det munter stemning på scenen når gitaristene flytter lydbrokker og leter opp lydrariteter for presentasjon. Det kan være fint i nabolaget til Fred Frith. Vi hører utviklingsarbeid av godt merke.
Det er også flott å høre Ella Hillbäck lese sitt eget dikt «Din hud har sagt att jag är till», før Roggen og gutta gjør KRØYT, og deretter prøver ut forestillingens mest kjente sang, «Wuthering Heights». Jeg har alltid likt Adrian Belew og Thom Yorke bedre enn Kate Bush, og det gjør jeg her på Kampenjazz også. Før siste låt meddeler Roggen at det har vært gøy å kaste seg ut i dette her. Hun introduserer «Your Own Ride», en av de siste sangene David Crosby spilte inn.
Det har vært godt å være til stede i dette her også. Dette overraskende, varme og levende.